Den kompakte majoritet

Noen må faktisk rope ut at keiseren er naken. Den koreanske keiseren er kliss naken. Ikke se!

Oscar-sesongen er her og kinosalene har vært proppet fulle av filmindustriens håpefulle. Årets snakkis i middelklassens salonger har vært den sør-koreanske filmen «Parasitt». En film som har satt ny norsk rekord i seksere. 

Anmelderne har vært mildt sagt begeistra og publikum har kappet om billettene. Ajajaj, snurr film!

Så det var ikke uten forventning jeg benket meg her forleden. VG hadde jo tross alt skrevet «Vilt underholdende. Svært intelligent. Blir ikke bedre». Og min egen avis var ikke langt bak i køen når det gjaldt å rulle terning og superlativer: «Mesterlig og konstant uforutsigbar».

Anmelder om Parasitt: «Se den nå med det samme!»

Jeg må nevne Dagbladet også, som skrev: «Fungerer på alle plan». «Hvilken opplevelse!» Ferdig utstyrt med utropstegn og greier. Pussig hvordan anmelderne har begynt å skrive ferdig snekra plakatsitater for filmselskapene.

Tese, antitese, syntese, liksom.

OK, har jeg først nevnt tre av sekserne, kan jeg jo nevne noen tungvektere til. Aftenposten er nøyaktig like begeistra. Helt på desimalen like opprømt som sine tre kollegaer, og skrev: «En genial og uimotståelig film». «Sylskarp kritikk av klasseskillene i Sør-Korea».

TV 2 mente det var det mest originale man kunne se på kino om dagen.

Den eneste som ikke reiser seg og jubler helt hemningsløst er NRKs mann, men han hadde jo sett den under Cannes-festivalen. FØR den fikk Gullpalmen for beste film. Han nøyer seg med en femmer. På salgsplakakaten mønstres 13 seksere, og to femmere.

Så sitter man der i mørket, da, full av forventing.

Gullpalmevinner, seks Oscar-nominasjoner, seksere en masse. Men det som utspilte seg på lerretet var ikke et mesterverk, det var ikke mesterlig, det var ikke svært intelligent eller helt uforutsigbart, men det var banalt og overspilt, en overtydelig og umorsom koreansk slap-stick komedie.

Som framstilte de rike som klisjeer og de fattige som misunnelige slasker. Jeg var målløs, jeg begynte å se rundt meg i salen, jeg hadde behov for å snakke om det, dele min overraskelse, min smerte og forfjamselse.

Spriket mellom sekserne og det som utspilte seg der oppe! Snakk om mørkets mysterier.

Jeg hadde lyst til å reise meg opp og brøle at keiseren er naken, at vi blir lurt! Det var en drittjobb, men noen måtte gjøre det, gripe inn og stoppe framsyninga. Men nei, jeg var feig. Jeg er da ingen ibsensk, selvutslettende folkefiende, heller. Jeg tar det heller ut her.

VGs ord om at mannen bak var en mesterregissør fikk meg til å google litt etter at jeg hadde stabbet meg svimmel ut av kinosalen. VGs tidligere anmeldere hadde da gitt Joon-ho Bongs filmer en skuldertrekkende treer og en firer, men nå hadde han altså laget en film som skulle være «åndeløst velkomponert» og levert med «Stanley Kubrick-aktig kontroll i alle ledd. Ren oppvisning». Stadig plakatvennlig.

Det er sikkert jeg som tar feil, og min medbrakte filmkamerat, og alle anmelderne som har rett.

Men er det ikke grunn til å tvile, når alle forståsegpåerne er såååå enige? Når alle taktfast marsjerer mot samme panegyriske konklusjon. Det er rett og slett ingen filmanmelder i Norge som har ment noe annet enn at «Parasitt» er mer eller mindre Årets beste film (i januar...). Ingen folkefiender blant dem, heller. Bare en kompakt majoritet.

Jeg gir terningkast 1, og gir herved opp min barndoms drøm om å bli filmanmelder.

For ordens skyld: Undertegnede er samboer med en ansatt i konkurrerende virksomhet, som ikke har film på kino for øyeblikket.