Den islandske slavesommeren

Sommeren 1627 fikk Island et lite gledelig besøk fra den store verden. Landet blei plyndra av korsarer, slavehandlere fra det ottomanske riket. På denne tida var Island en utkant i det danske riket, det var lenge siden middelalderen, da øya var et intellektuelt og politisk senter i Nord-Europa.

Kongen av Danmark sendte sine skatteinnkrevere og embedsmenn dit for å holde sånn noenlunde kontroll, og hver sommer sendte han også en liten flåtestyrke for å beskytte eller kontrollere øya, alt etter som en så det. Men akkurat denne sommeren var styrkene forsinka. Christian 4. hadde blandet seg inn i Tredveårskrigen og det tok nok mer av den militære oppmerksomheten enn 80.000 islendinger langt nordøst. I alle fall la ikke styrkene fra kai i København før mot slutten av juli, samme dag som flåten med slavehandlere forlot Island. Det var neppe et år islendingene følte de fikk mye igjen for skattepengene sine.

Angrepet på Island foregikk i flere uker. To styrker ankom samtidig, en i øst og en i vest. De stoppet i ulike havner langs kysten og plyndret og tok fanger, til sammen blei nærmere fire hundre islendinger brakt med tilbake til et liv som slaver i de ottomanske byene ved kysten av dagens Algerie. Et tredvetall mennesker blei drept. Av dem som blei tatt til fange vendte bare 28 tilbake til Island.

Denne hendelsen er i seg sjøl et fascinerende og overraskende innblikk i historien. Den arabiske slavehandelen med europeere som varte langt inn i den transatlantiske slavehandelens tid, var lenge lite omtalt. At korsarer fra Middelhavet dro helt til Europas utpost for å plyndre, høres fortsatt mer ut som et eventyr enn en historiefortelling. De siste tiårene er både raidet på Island og den arabiske slavehandelen blitt trukket fram som et slags bevis på at ondskapen i verden i beste fall er likt fordelt. Historikere og skribenter har med mer eller mindre aktivistiske forsett brukt det som bevis på at europeernes slavehandel ikke er unik, at historieskrivingen i Vesten er farga av politisk korrekt selvhat eller rett og slett at islam og muslimer alltid har vært skurkene i verdenshistorien. Fortellingen om korsarenes raid i 1627 fortjener bedre enn det.

Blant de islendingene som blei fanga på Vestmannaeyr, var presten Olafur Egilsson. Han var i sekstiårene da han på brutalt vis blei banka opp og basta og bundet sammen med kona si og ungene. Han må antakelig ha framstått som en slags leder for islendingene, og som en for sin tid gammel mann, kan han ikke ha dugd mye som slave. I alle fall blei han etter noen måneder i Algiers satt fri, og sendt tilbake til Europa for at å be om løsepenger fra islendingenes familie og den danske kongen. Han lyktes ikke med dette oppdraget, men til gjengjeld skreiv han et år etter raidet ned en skildring av sine opplevelser.

Korsarene var sjørøvere. Men de var sjørøvere i ei tid hvor grensene mellom sjørøveri og krigføring, var uklare. Helt fram til Napoleonskrigen og enda lenger fantes det til sjøs en lovlig form for sjørøveri, kapervirksomhet. Private skip av ulike sorter plyndra og røva handelsskip fra ulike land på vegne av krigførende nasjoner. Denne virksomheten ga i tillegg til store bytter, også belønning fra de ulike kongene som utstedte kaperbrev. På 1600-tallet var denne formen for outsourca krigføring normalen både til lands og til vanns. Tredveårskrigen blei ikke bare ført av stående styrker fra de ulike landene, men av leiesoldater og profesjonelle hærer med en svært blanda etnisk og religiøs opprinnelse. Så var også tilfelle med de «tyrkiske» korsarene. Olafur forteller at mannskapet på båten som førte ham fra Island var delt i to. Det var tyrkiske soldater i uniform, og så et mannskap av nederlendere, nordmenn og engelskmenn. Lederen for hele raidet blei kalt Murat Reiz. Men femti år før, var han døpt Jan Janszoon, i byen Haarlem i Nederland. Etter mange år som soldat og sjøkaptein, blei han tatt til fange av tyrkerne i et sjøslag, og gikk i tyrkernes tjeneste. Han blei en slags admiral i den ottomanske kaperflåten, og leda i tillegg til raidet på Island også et tilsvarende raid i Irland noen år seinere.

Ved ankomst Algiers beskriver Olafur en enorm, moderne og flerkulturell by. Og en by hvis økonomi i stor grad baserer seg på en grusom utnytting av slaver. Islendingene blir sjuke, de spiser godt, men drikker dårlig vann, og mange dør. Sjøl om noen slaver kunne gjøre karriere og etter hvert bli frie menn og kvinner i det ottomanske rike, er det åpenbart et system som baserer seg på en konstant tilførsel av nye slaver til erstatning for de mange som ikke tåler klimaet og slitet de gjennomgår. Slavenes verdi ligger i arbeidet de kan legge ned, og i eventuelle løsepenger som familie eller fyrster er villige til å betale for dem. Det er dette som redder Olafur.

Han drar med båt til den italienske byen Livorno, og bruker mange måneder på reisen sin videre. Han mislykkes i å komme seg over alpene, og ender med å seile hele veien rundt Middelhavet via Marseilles og Gibraltar til Amsterdam og så videre til København. Han har antakeligvis aldri vært utafor Island før, og gjennom hans skildringer får vi et innblikk i hvordan de europeiske byene og folkene har sett ut for en fullstendig fremmed på 1620-tallet. Italienerne kler seg vakkert, og legger mye tid i utseende. Katolikkene har merkelige messer og liten kjærlighet for protestantiske prester, og i Holland står vindmøllene på rekke langs kysten og pumper vann ut på sjøen for å forhindre oversvømmelser. Og midt oppi dette møter han nordmenn, dansker eller islendinger som er bosatt i byene langs Middelhavet. Ved hjelp av disse klarer han å komme seg hele veien til København. Men sjøl om han tilsynelatende treffer både kongen og prinsen, kommer han ingen vei med løsepenger der. Krigen som forsinka den danske flåten, hadde også tømt statskassa. Ellers så var det danske hoffets interesse for noen islendinger i slaveri heller begrensa.

Historien bøyer seg aldri etter linjene i politiske kamper i ettertid. Som samtida, er historien kaotisk, mangefasettert og motsetningsfull. Takket være en skrivekyndig prest som blei tatt til fange av en nederlandsk sjørøver og solgt som slave i Nord-Afrika for nesten 400 år siden, kan vi i dag få et bitte lite blikk inn i kaoset.