Kommentar

Den hvite manns sport

Hva hadde norsk idrett vært uten cricket? En enda større skandale.

En stor samling grånende bakhoder møtte meg idet jeg kom inn. Jeg så rundt meg i salen og registrerte at jeg kunne huke av alle de viktigste boksene som virker å være avgjørende for å være leder i norsk idrett:

Hvit. Check! Middelaldrende. Check! Mann. Check!

Denne uka debuterte jeg som representant for Grünerløkka bydel og Grüner Fotball IL under toppmøtet i Oslo-idretten. Salen ved siden av Ullevål stadion var så full som koronaen tillot. Aldri før har vel spriten stått framme under et idrettsting i Oslo idrettskrets før. Men det er spesielle tider.

Les også: Ni EM og VM uten Norge

Jeg ante det ikke, men jeg var helt perfekt i rollen. Ellers lever jeg etter regelen om ikke å ville være med i en klubb som vil ha en sånn som meg som medlem, men aldri før har jeg følt meg mer hjemme i et selskap. Blikket mitt gikk langs benkeradene, bakover og framover.

Her var det mange som meg, tenkte jeg. Nesten bare sånne som meg, faktisk.

Hvite menn mellom 40 og 60 år får generelt for mye kjeft. De kan ikke noe for at de er midt i livet og har krefter til å engasjere seg i frivillig, ulønnet arbeid. Mange av dem er også flinke, velmenende, oppofrende og helt avgjørende viktige for idretten. Uten middelaldrende menn stopper idretten.

De er åpenbare ressurspersoner. Så da idrettskretsens strategiplan skulle diskuteres, dominerte voksne menn totalt aktiviteten på talerstolen. Jeg telte et par banktopper, en framstående advokat, en tidligere høyre hånd for landets statsminister, en toppbyråkrat og en konserndirektør.

Les også: Når presset tar overhånd

Kloke menn, alle sammen. Idretten ledes av folk med erfaring.

Så da valgkomiteens leder, en av norsk fagbevegelses sentrale strateger og åpenbart hjemmehørende på den politiske venstresida, skulle legge fram sin innstilling, sto det ikke overraskende menn på toppen av arket. Fire navn, fire ledere for kretsstyret og tre ulike utvalg.

Lederen er 57 år gammel fra Ullern på Oslo vest. Utvalgslederne var respektive 75, 65 og 61 år og representerte Lyn, Bygdøy og Ullern.

Kjønnsbalansen ble påpekt i et innlegg.

Men ingen pekte på den enda større elefanten i rommet. Ingen tok til orde for bedre innvandrerrepresentasjon. Selv om innvandrerne ikke var å se. På lista over delegater var det fem ikke-vestlige navn. Av 114.

Det var heller ingen i arrangørens rekker. Administrasjonen i Oslo idrettskrets består av 19 mennesker. Én av dem har innvandrerbakgrunn. Man kan gjøre samme øvelse for Norges idrettsforbund sentralt og Norges Fotballforbund, og finne det samme. I det utgående styret i idrettskretsen var det ingen innvandrere. I det nye, er det én. Til sammen ble det valgt 23 tillitsvalgte på dette nivået i Oslo-idretten.

Les også: Det store sviket

Én med innvandrerbakgrunn, samt en 2. vara.

Det er ikke akkurat breddeidrett toppen driver med. Det er forstemmende når hver tredje Oslo-borger jo har innvandrerbakgrunn, men salen er hvit, styrene er hvite. Og poenget er at dette speiler sammensetningen ute i store og små idrettslag i byen. Hvis ikke vår multikulturelle hovedstad lykkes bedre med å inkludere innvandrerne i idretten, hvordan er ståa da i resten av landet?

I Norge utgjør første- og andre generasjons innvandrere nesten én million mennesker.

Det er en av fem nordmenn. Med et fremmedklingende navn og ofte en annen farge. Da Berit Kjøll ble valgt til idrettspresident på Lillehammer i fjor vår, var det 172 representanter i salen. Disse utgjorde spissen i pyramiden for landets største og uten sidestykke viktigste folkebevegelse.

Med over to millioner medlemmer er idretten en formidabel kraft å regne med i samfunnet. På lista over delegater finner man tre – 3 – ikke-norske navn.

Da TV 2 i våres gikk gjennom hvem som sitter i styrene til idrettens særforbund, meldte de at de fant 13 med en annen hudfarge. Fire av dem i styret til Cricketforbundet.

373 styremedlemmer var hvite. Det er for svakt, sa idrettsminister Abid Raja. Det er for dårlig, sa president Kjøll. De ordene hadde kanskje ikke nådd valgkomiteen i Oslo idrettskrets.

Les også: En oppskrift på økende forakt

På storskjermen i konferansesalen på Ullevål ble det vist illustrasjoner til årsberetning og innsatsområder.

Det var åpenbart at innvandrerbarn er en prioritet, men vi fikk også se innvandrerkvinner med hijab som aktiviseres gjennom idretten. Signaler fra bevilgende politikere er fanget opp. Og det er ingenting å si på målsettingene. Det er en uttalt kampsak å få ned kostnadene, for å sikre at lista for å være med er lav for alle. Og man vil «stimulere til mangfoldig representasjon».

Fra talerstolen ble det uttrykt vilje til å fordele ressursene: Fra de store til de små, fra vest til øst i byen. Det mangler ikke på gode holdninger for grasrota.

Men likevel, ledelsen av norsk idrett er en arena totalt dominert av hvite. Spiller det noen rolle at toppen ikke reflekterer bunnen, så lenge idretten er sunn og sterk, når holdningene er gode, tilbudet godt, driften sikker og økonomistyringen upåklagelig?

Fotballen er internasjonal, den er vår største og bredeste idrett, og har kanskje lykkes best med integreringen. Men da toppfotballens suverene toppscorer Amahl Pellegrino ble møtt med rasistiske tilrop fra tribunen i Ålesund denne høsten, var klubbstyrets reaksjon å utvise vedkommende i én sesong.

Les også: Aalesund utestenger tilskuer for rasisme mot Pellegrino

Den milde reaksjonen har fått mange til å reagere.

Pellegrino selv skrev på Twitter: «Et steg frem, ni tilbake». Men i fotballens ledelse finnes det jo ingen som har kjent på kroppen det Pellegrino kjenner på. Den sliter med den samme ubalansen som resten av idretten. I Fotballforbundets sentrale styre, utvalg og komiteer fins det ingen med innvandrerbakgrunn. Ingen. Ikke en eneste en. Av 99 verv. Ikke ett fremmed navn, ikke ett brunt ansikt. Det er bevisstløst.

Jeg kaster stein i glasshus.

Mitt eget styre i den lille fotballklubben jeg representerer er like hvitt og middelaldrende. Min egen arbeidsplass, og mediene generelt, kan umulig få godkjent for jobben som er gjort for bedre å reflektere det moderne Norge. På Stortinget har fem av 169 representanter minoritetsbakgrunn. Det er selvsagt ikke bare idrettens problem. Men den hvite dominansen er likevel et nederlag.

Les også: Erna tier, som vanlig

Mer fra Dagsavisen