Den friske arrogansen

Onsdag kveld suste jeg og noen dårlige kamerater gjennom byen. Småfulle og lykkelige. Forbudstida var over. Det var øl i kranene, vår i lufta og ikke minst folk på kafeene og i gatene.

Det var som om det aldri hadde skjedd.

I denne euforien over det helt vanlige er det viktig å minne oss selv på følelsen vi hadde rundt 15. mars. Nå når samfunnet åpnes opp igjen i rask takt, skolen er i gjenge igjen, ballen ruller, vil trykket bygge seg opp mot Solberg-regjeringens handlinger.

Hvorfor gjorde vi ikke som svenskene? Måtte vi virkelig stenge ned alt over natta? Var det ikke en overreaksjon da? Hallo, 400.000 på Nav?

Mari Trommald, direktør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, hevdet denne uka at mange har «overreagert samtidig». Bildet av grunnleggende uenighet mellom Folkehelseinstituttet og regjeringa blir stadig skarpere.

Les også: Helsebyråd i Oslo slår alarm om smittevernutstyr, og mener Bent Høie må rydde opp

Vi skulle alle som en ha skrevet ned ti ord som beskrev angsten, usikkerheten, forvirringa.

Den helt virkelige uvirkeligheten vi følte på vei hjem fra jobb 12. mars med en datamaskin under armen og en klump i magen.

Norge er snart friskmeldt. Og det er med samfunn som med folk, når vi er friske igjen, er det vanskelig helt å minnes sykdomsfølelsen. Å være frisk er egentlig en ganske arrogant fornemmelse. Du tar normalitet for gitt.

I går på 8. mai markerte Norge at det var 75 år siden freden kom. 75 år siden Ole og Kari og dårlige kamerater kunne slippe alle hemninger, løpe yre ut i gatene og juble for friheten. 9. mai var det klart for å begynne å lete etter syndebukker.

Det vil si, Regjeringa Nygaardsvold hadde – etter press fra en hissig Hjemmefront – allerede i 1943 innrømmet behovet for en gransking som skulle spavende hva som egentlig hendte før, under og etter invasjonen i 1940.

Etter krigen kom det en sivil «dom», Undersøkelseskommisjonen av 1945 (levert 1946), som førte til at Stortinget diskuterte om tidligere statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg skulle stilles for riksrett. Kommisjonens kritikk var kraftig.

Stortinget sa likevel enstemmig nei til dette. De tre hadde allerede fått sin straff og historiens dom.

Koht og Ljungberg hadde begge fått sparken under krigen og Nygaardsvold hadde kommet hjem som statsminister, men fant seg raskt utmanøvrert og etterlatt liten ære.

Selvsagt ble det gjort feil i 1940, det aller meste gitt fasit, men kan man i ettertid egentlig rekonstruere en situasjon og sette seg inn i mentaliteten? Kan en kjølig rasjonell kommisjon finne fram til sannheten når konteksten er en helt annen?

Allerede 24. april lanserte Erna Solberg sin egen undersøkelseskommisjon som skal se på regjeringens håndtering av koronaen.

Det er kultur for det i dette landet. «Det er et viktig prinsipp at alle store hendelser skal evalueres», skrev regjeringa. Så vi kan lære, som Solberg uttrykte det. Som historisk dokumentasjon er kommisjoner gull. Brede utvalg med troverdighet. Vi vil ha konsensus, et svar å sette to streker under. Vi er en undersøkelseskommisjonsnasjon.

Vi husker alle 22. juli-kommisjonen, vedtatt allerede 27. juli 2011. Like mange er ikke bevisst den pågående Sannhets- og forsoningskommisjonen som «gransker fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner».

Domstolkommisjonen jobber utrettelig videre for å se på domstolenes organisering og uavhengighet. Atter en ytringsfrihetskommisjonen ble nylig nedsatt. Og Rødt har krevd en Nav-kommisjon etter høstens skandaler. Slik holder vi på.

Ved å sette ned en kommisjon understreker Solberg prinsipper om åpenhet og ydmykhet i norsk forvaltning, om demokratiets rett til å vite hvilke vurderinger våre folkevalgte ledere har gjort. Innen mars neste år skal 12 personer ha felt en dom over regjering og øvrige myndigheters håndtering av koronakrisa.

Det kan selvsagt anføres at kommisjonen settes ned mens krisa pågår og at det på et vis er å spille ballen til corner og få unna presset mot mål, som et skjold mot kritikk. «Altså, nå har vi satt ned en kommisjon og vi avventer deres konklusjoner».

Les også: Om det var Ursula von der Leyen som ba oss om ikke å klemme, hva ville skjedd?

Den debatten kan ikke vente til mars neste år.

For hver dag som nå legges til mellom oss og galskapen i mars, desto stødigere vi står i virkeligheten igjen, jo mer absurd vil det framstå.

All medisinen vi tok på én gang, var det egentlig nødvendig? Nå hevder danske forskere at viruset sannsynligvis vil dø ut av seg selv, tyskerne vurderer å åpne grensene for bilturisme til nabolandene og svenskene får ros av WHO.

En ny undersøkelse publisert i går, forteller at 75 prosent av oss her hjemme mener det er riktig nå å åpne opp samfunnet igjen. Én av fire mener det går for fort. Som om vi vanlige folk egentlig kan vurdere dette.

For hver time som går, senkes skuldrene våre lenger og lenger.

På den andre siden av vektskåla pøses det på med stadig ny kunnskap og mer fakta. Men 12. mars, da avgjørelser måtte fattes i blinde og på instinkt, visste man ingenting om smittesituasjonen i landet. Statsminister Erna Solberg skulle styre, men sto i et kunnskapsløst mørke.

Men hun måtte likevel handle, og valgte å slå ned viruset. Den byrden skal vi være ydmyke for at hun tok på seg.

Selv etter tre uker var opplevelsen langt på vei den samme. FHI skrev 5. april: «Valget av strategi og tiltak er vanskelig og må gjøres under stor usikkerhet.

Det finnes ingen enkle løsninger, og alle strategier er eksperimenter, selv om de selvsagt baseres på det beste foreliggende kunnskapsgrunnlaget. Beslutninger med potensielt store ringvirkninger må tas under usikkerhet».

De kritiske stemmene til de svært inngripende tiltakene var få. De blir flere, sterkere og modigere nå. Men Solberg kan peke på at helsevesenet besto stresstesten, at antallet døde av korona i Norge er på et svært lavt nivå.

Hun satte helse foran økonomi. Valgte det sikre foran det usikre. Hun gjorde det rette.