Den dårlige samvittigheten

Som nordmann skal du snakke ganske lenge om den elendige flyturen du ikke lenger skammer deg over. Du skal snakke om det helt til du skal fly igjen.

Fordi vi er en demokratisk oljenasjon og gasser oss i mer penger og goder enn de fleste land i verden, samtidig som vi vet at vi har store problemer som vi stadig prøver å fikse her hjemme. Fikse bompengeproblemet, som igjen kan fikse Frps lave tall på meningsmålingene. Til og med jeg, med luggen vendt mot venstresiden, får dårlig samvittighet når jeg ser luggen til Siv Jensen bli bustete og ikke finner fallet ned mot høyre. Frp-bestanden går ned på lik linje med ulvebestanden. Det fører til at noen får dårlig samvittighet overfor både folk og fe. Folk som ikke lenger er «folk flest». Fe som i fisk. For vi må fikse laksedøden.

Når selv den mest snobbete laksen i Bærum dør av mystisk sykdom i Sandvikselva, da sliter vi. Men folk syns det er vanskeligere å se grisunger ha det fælt enn tonnevis av laks i merder med buken opp. Selv om fisken fikser kjøttskammen. Den dårlige samvittigheten vi har fordi vi står og griller i de iskalde julikveldene. Mens vi bekymrer oss for å fikse kroppspresset som unge og gamle, gutter og jenter sliter med. Fikse Magnus Carlsen og hans bekymringer for sjakkdøden, ikke en mystisk alge som dreper, men mangel på tippemidlene alle andre idretter får. Fikse opp i de midlene noen burde ha fått mye mer av, Sunnaasstiftelsen for eksempel.

Som Marianne Dybwad i et innlegg i denne avisa forrige uke kunne ønske seg flere med nedsatt funksjonsevne inn i arbeidslivet. De sparer Norge for mange millioner med sine seks arrangerte camper i året, der de får folk tilbake på jobb, leve mer aktive liv, finne livsgnist og motivasjon for å finne sin nye normal. Men de får ikke nok støtte, selv om de fikser folk hele tiden. Det burde vi ha dårlig samvittighet for. Helsedepartementet mest.

Vi andre har først og fremst dårlig samvittighet når det kommer til fly. Flyskam er verstingen. Den kan ikke unngås. Helt til vi sitter på et «pappfly» på vei hjem fra Syden, og Norwegian-flyet er byttet ut med et spansk selskap der de snakker så dårlig engelsk at vi ikke gidder å sende inn klage på at de både mangler vann og mat om bord på grunn av den forsinka returen. Da skammer du deg ikke over utslippene dine, da vil du helst slippe deg helt løs og skjelle ut hvem som helst du kommer over. Og som nordmann skal du snakke ganske lenge om den elendige flyturen du ikke lenger skammer deg over. Du skal snakke om det helt til du skal fly igjen. Mest sannsynlig til Thailand i desember, for alle nordmenn har vel fått med seg hvor lang juleferien blir i år med de inneklemte helligdagene?

Men før det skal du skamme deg. For kloden slutter ikke å likne på helvetet. Den bare fortsetter å koke. Derfor plukker nordmenn nå plast. Plastsamvittigheten plager mange. Så vi plukker plast opp fra havet, ja til og med elsparkesykler må vi plukke opp fra Rådhuskaia og Akerselva. Både metall og plast der altså. Og en app som overvåker bevegelsene dine. Snart kommer konspirasjonsteoriene om at det er Lan Marie som overvåker antallet folk som elsparkesykler til jobben, så hun kan stenge flere gater i Oslo sentrum. Som om noen av oss savner å se skeivt lukeparkerende biler i Prinsens gate og Markveien som stod i veien for trikken? Jeg har selv hatt bil da jeg bodde midt i sentrum. Var umulig å få parkert før Lan Marie konfirmerte seg også, folkens.

Men nå er det bompengene som er det store problemet. Og hvis du ikke har dårlig samvittighet for at det er din kampsak i livet, vel: Tenk at du våkner opp om morran en dag og er sjeleglad for at du ikke er mexicaner på flukt over en elv, eller flyktning fra Libya, på vei ned i dypet av Middelhavet. Ro, ro til fikseskjær, ingen vet hvor flyktningene er. Ingen vil ha dem i land, så de blir koko på båter på vann. Det har vi ikke dårlig samvittighet for. Flyktningene utenfor ytterdøra vår. Det var så deilig å slippe å se dem svømme for livet.

En lang stund slapp vi de nyhetene. Så kom den dårlige samvittigheten. Snikende. Først fordi vi sendte Abbasi-familien som en kasteball tur-retur Afghanistan-Norge. Men når det rotet er ordnet opp i kommer agurknyhetene snikende. Ikke om dårlig iskremsalg, men mennesker på flukt. De sitter inngjerdet i heten, samme hete som vi skal nyte i Hellas på ferie. I det landet med nyvalgt gammalt styre, en mektig korrupt familie som igjen skal juge for grekerne og love dem lavere skatter. At ikke grekerne har dårlig samvittighet for sitt elendige økonomiske rot i så mange tiår, er et mysterium.

Derfor elsker jeg den norske dårlige samvittigheten. Hadde vi gjort det samme her? Hadde vi trodd på noen som gikk til valg, ja, la oss si på mindre bompenger og bedre veier, men på grunn av en offensiv transportpolitikk plutselig må stemme for det motsatte? Nei, så dumme er ikke vi! Vi bygger ikke murer. Vi bygger litt gjerder så klart. Men ikke laaaange murer. For vi er et folk med samvittighet. Som da rockelegenden Robert Plant måtte kjefte på publikummet i Bodø fordi de snakka høyere enn han spilte med bandet sitt. Når rockere ber deg holde kjeft, da bør du få dårlig samvittighet. Rockefolkeskikk burde vi ha! Selv om det ikke ligger i en nordlendings natur å ha dårlig samvittighet, i alle fall ikke i Svein Ludvigsens natur. Men så er han absolutt ikke en standard nordlending, mer en mann med for mye makt. Som misbruker den.

De er en egen rase, som svært sjelden har dårlig samvittighet. Ikke alle med makt er grusomme så klart. Vi får håpe den nyvalgte ordføreren Imamoglu i Istanbul er en redelig mann med makt, og ikke nok en mektig fyr som later som Tyrkia er et demokrati. Han skal vi ha trua på. Tenk hvor mange som er arrestert og likevel reiser seg og stemmer mot Erdogans parti. Imamoglu sier hvert fall de riktige tingene som «du må se på dem som tenker annerledes, snakke med dem og ikke automatisk feie dem til side». Det siste der tok kanskje Donald Trump til seg litt for mye og dukket opp i Nord Korea for å, ja, hva han skulle oppnå med det, er usikkert, men dårlig samvittighet kan vi vel være sikre på at han mangler. Tenk hvis man fikk Nord Korea og USA til å starte et kappløp om plastrydding. Da hadde skammen forduftet.