Debatter på avveie

Flau start på årets valgkamp.

I en tid da Storbritannia er i dyp politisk krise, ytre høyre mobiliserer i forbindelse med Europa-valget, USAs handelskrig med Kina truer både verdensøkonomien og Donald Trumps sabelrasling i Midtøsten utfordrer verdensfreden, virker vi her hjemme mest opptatt av prinsesse Märtha Louise og kjæresten Sjaman Durek Verrett – og bompenger. Heldigvis har vi en ungdom som skolestreiker i et forsøk på å redde kloden fra å brenne opp.

I den massive omtalen av prinsessen og sjamanen er det knapt skrevet eller sagt et eneste fornuftig ord. Sjamanismen er kanskje interessant for religionshistorikere, enkelte teologer og filosofer, men ikke for folk flest. Det er da det heller ikke sjamanen som skaper de voldsomme medieoppslagene. Det er prinsessens valg av kjæreste som har satt folks følelser i sving og redaksjonene i høygir. I et slags forsvar for all mediestøyen rundt paret har enkelte forsøkt seg med en politisk og konstitusjonell vri. Det spørres om prinsessen kan bruke sin tittel under foredragsturneen. Selvfølgelig kan hun det. Hun er født prinsesse og hun forblir prinsesse i resten av sitt liv. Det blir påstått at hun utnytter sitt forhold til kongehuset til private kommersielle formål. Hva så? Hun får ikke penger fra staten. Hun må ha noe å leve av.

Det er til og med noen som frykter for monarkiets framtid. De kan ta det helt med ro. Sjamanen rokker ikke ved kongehusets posisjon i folket. Monarkiet har overlevd to unionsoppløsninger, to verdenskriger, femti år med Arbeiderparti-styre etter krigen og at kronprins Harald brøt med den kongelige tradisjonen og giftet seg med frøken Sonja Haraldsen i 1968. Da var det krise på Slottet, i regjeringen og på Stortinget. Krisen gled over til de fleste nordmenns glede.

Som studentpolitiker for Ap på 1960-tallet, var jeg med på å utgi programmet «Strategi for sosialisme». Et av punktene i programmet var en gammel kjenning fra partiets barndom om å avskaffe kongedømmet. Sosialminister Olav Gjærevoll i Gerhardsens regjering kommenterte med et smil: «At dere gidder å grave opp dette gamle liket». Gjærevoll hadde rett. Monarkiet hadde kommet for å bli.

Mens sjaman-debatten befinner seg i politikkens periferi, har bompengedebatten tatt en sentral plass. Ingen hadde trodd det for bare noen måneder siden. Det har vært politisk enighet om bompenger lokalt og sentralt i mange år. Regjeringens nasjonale transportplan har bompenger som en viktig finansieringskilde. Planen er enstemmig vedtatt av Stortinget. Sentrale politikere med samferdselsminister Jon Georg Dale fra Frp i spissen kappløper fra ansvaret. De løper krumbøyd. De har nemlig ikke ryggrad.

Det er sørgelig at noe som begynte som en Facebook-gruppe av sinte middelaldrende menn, har klart å kuppe starten på valgkampen. En meningsmåling som viste at en valgliste med bompengemotstandere kan få flest representanter i Bergen bystyre, har skapt panikk blant politikere over det ganske land. Snart er det bare byrådet i Oslo som holder stand mot bompengepopulistene.

Samferdselsminister Jon Georg Dale har stilt seg i spissen for et bompengeopprør i regjeringen. Hans beskjed til kommunene er at de som ikke lenger vil være med på bompengeavtalene med staten, kan få slippe. Det ene bompengeprosjektet etter det andre klapper sammen. Bystyret i Arendal sa torsdag med stort flertall nei til en bompengefinansiert samferdselspakke i Arendal, Grimstad, Froland og Tvedestrand. Buskerudbypakke 2 som omfatter Drammen, Lier og Nedre Eiker, revnet onsdag da Høyre gjorde felles sak med Frp. Flertallet i Os har stilt seg bak Frp-ordfører og -nestleder Terje Søviknes om å utsette samferdselspakka for bergensregionen. Det kommer mer. Politikerne vil ha mer og bedre vei, men de rømmer når regningen kommer.

Det eneste lyspunktet i bompengedebatten er at det kommer tydelig fram at klimatiltak koster. Bompengene i by-avtalene går i hovedsak til å få biltrafikken ned og kollektivtrafikken opp. Klimagassutslippene reduseres. Byene bli renere og bedre å bo i. Staten kan ikke ta denne kostnaden alene. Det må bli et spleiselag mellom by og stat. Forurenseren – bilføreren – må betale.