De «små» tingene som faktisk teller

Før jul lanserte Advokatforeningen en rapport om at våre forretningsadvokater er like viktige i samfunnsbyggingen som ingeniører, og bidrar voldsomt til vår nasjonale verdiskapning.

«Vi hjelper dere gjennom krisen», lover et av Oslos mange kommunikasjons- og PR-byråer på sine nettsider.

Med mindre du er like uheldig som min venn i Bærum som holdt visning forrige søndag, midt under krisen, er det kanskje ikke først og fremst eiendomsmeglerens tanker om boligmarkedet du som leser dette har vært mest opptatt av i det siste?

Yrkesgruppene nevnt over har noen ting til felles: De jobber i dress eller smarte kjoledresser, de tjener mer penger enn gjennomsnittet – og de er hyppig nevnt i mediene. Men du har kanskje ikke lest så mye om dem og deres verdensanskuelse de siste ukene?

For alt jeg vet er kundelistene til PR-byråene overfylte, det er sikkert mange nok politikere som trenger hjelp med krisekommunikasjonen for tida.

[ FHI frykter «store negative ringvirkninger» av regjeringens nye koronastrategi ]

Forretningsadvokatene spisser sikkert budskapet for det som kommer etterpå allerede nå.

Og jobben til eiendomsmegleren blir ikke enklere av det som trolig vil være en virus- og samfunnet er stengt-pålagt nedgang i boligmarkedet.

Men likevel: Det er ikke til disse gruppene vi snur oss til nå som krisen har rammet og mange er bekymret, om ikke til og med redde.

Det er læreren Maren i Trondheim og telekommunikasjonsmontøren Are i Sarpsborg vi nå setter vår lit til. Barna trenger hjemmeskole, og lærerne har kastet seg rundt og etablert en digitalisert, ad-hoc-versjon av norsk skole som fungerer overraskende bra.

Det ville ikke ha vært mulig om ikke Are i Sarpsborg og kollegene landet rundt hadde gått på jobb og sørget for at vi har internett. Til hjemmeskolen, til hjemmekontoret, til hjemmekinoen. Jeg kunne ikke skrevet dette om ikke smart-TV-en hadde pasifisert barna lenge nok til at jeg rekker å kaste ordene ned på siden.

Det er ikke krisekommunikasjon vi skriker etter, det er varer.

Som lastebilsjåfør Jan Arne på Fosen i Trøndelag sørger for at fraktes til sykehus og bedrifter.

Tomme gater og torg: Vi skal holde oss hjemme. Ingen vet hvor lenge (Dagsavisen +)

Det er matvarene som Anne på Coop-en i Farsund selger, samtidig som hun og kollegene vasker ned butikken som gale, og lever i en konstant os av (hånd-) spritlukt. Den samme lukta preger hverdagen til legen Halfdan på Rikshospitalet, som prioriterer mellom pasienter som må opereres nå og de som kan vente til etterpå, til krisen er over. Det er trikkefører Terje i Oslo som sørger for at helsepersonell og andre nøkkelfunksjoner kommer seg på jobb.

Laura i Oslo som jobber i barnehage, Sylwia i barnevernet i Kristiansand som passer på de mest utsatte barna i denne tida der vi alle er sperret inne med familien. Sosialpedagog Steffen i Trondheim som holder kontakten med elevene som trenger det, vernepleier Åse Kari som passer på de aller mest utsatte i et bofellesskap i Skien.

Denne uka har jeg gjort noe vi journalister gjør for sjelden.

Jeg har snakket med disse «vanlige» menneskene til en reportasje til lørdagens avis. Med folk flest, mannen i gata, «hverdagsheltene». Med dem som er på jobb slik at du og jeg kan være hjemme. Frontsoldatene i «krigen» mot koronaviruset, som ved å gjøre jobben sin sørger for at resten av oss kan leve livene våre.

Jeg snakket også med renholder Aysun i bydel Alna i Oslo, som ikke fikk gå på jobb fordi hun er alenemor og må passe sønnen sin. Renhold var nemlig ikke definert som samfunnsnyttig nok.

Kontrabeskjeden kom mandag kveld.

Nå har Aysun, som jeg som skriver dette, rett til å kreve skoleplass til barnet sitt slik at hun kan holde viruset unna på sykehjemmet. Min egen yrkesgruppe i all ære: Det er viktigere enn at jeg skriver denne teksten.

Vi journalister jager etter noe «nytt», eller i det minste oppsiktsvekkende. I den jakten mister vi mye av det vanlige livet.

«Alle» får barn, kjøper hus, mister en forelder eller flere. Vår jakt på det nye gjør ofte at vi mister muligheten til å skrive om de store tingene i det vanlige livet.

Vi ekskluderer det menneskelige, det som forener oss.

Det må kanskje være sånn, for ingen vil kjøpe en avis som bare handler om alt det vanlige som skjer i samfunnet. Det er likevel synd at det må en krise til for at det vanlige skal bli ekstraordinært, og dermed verdt å skrive om.

Vi snakker om hva vi vil lære av krisen, om hvordan samfunnet bør være på den andre siden. Noen vil ha stengte grenser, andre mener dette har kickstartet den grønne omstillingen, og de fleste bør være enige om at vi trenger mer egenprodusert mat og bedre beredskapslagre når neste krise treffer.

Selv tenker jeg på at vi journalister bør bli flinkere til å skrive om det som virkelig teller, om Ayun, Jan Arne og Sylwia, enn om de som først og fremst teller pengene sine. Slik vi har vært i det siste, under disse unntaksdagene på senvinteren i det merkelige året 2020.

Det varer kanskje ikke. Beredskapslagre koster, og det er dyrere å produsere mat i Norge enn å importere den.

[ Svensk epidemiolog kritisk til norske og danske tiltak mot koronaviruset ]

Veien er lengre fra meg til en butikkmedarbeider enn til kommunikasjonsrådgiveren som sender ferdig vinklede saker til innboksen min.

Jeg trøster meg likevel i denne håpløse tida med at mange av oss har åpnet øynene og ser det vi hele tida har visst, innerst inne, men glemt i hverdagens jakt på det spektakulære, «smarte».

I den evig pågående samfunnsdebatten mellom visse utvalgte og selverklærte «viktige» stemmer. At det egentlig er et helt annet sjikt som får samfunnet vårt til å fungere. Nå får disse menneskene og jobbene deres sin plass i solen.