De kriminaliserte livredderne

De fortjener heder. Men de blir sabotert.

Tirsdag i forrige uke la en båt ut fra havn i Marokko. Det var 49 mennesker om bord da den la ut på sjøen, ifølge en spansk menneskerettighetsorganisasjon. Da båten dagen etter ble oppdaget av en ferje på veien mellom Motril i Spania og Nador i Marokko var antallet nesten halvert. Dagen etter fortalte den spanske kystvakten at 27 personer var reddet fra havsnød. Mellom 20 og 22 var savnet. Redningsmannskapene så ingen spor etter dem i havet. De antas å ha endt livet i den enorme gravplassen Middelhavet er blitt de siste årene.

Det er blitt mange slike historier. Noen få av dem når avisforsidene, som tragedien utenfor Lampedusa i 2013, da lamslåtte innbyggere var vitne til at en båt med 500 flyktninger begynte å brenne. Bare noen hundre meter utenfor kysten kantret den. Hundrevis av lik ble hentet opp av sjøen. Flere enn 360 mistet livet i en tragedie som utløste et storstilt redningsarbeid. Mer enn fem år senere legger fortsatt tusenvis av mennesker ut på den dødelige ferden over Middelhavet. Båter kantrer. Folk drukner. Lik skyller i land. Men det er sjelden det når annet enn notisplass i avisene. Redningsarbeidet har strandet. Mare Nostrum, operasjonen som ble startet av italienske myndigheter etter tragedien i Lampedusa, er historie. Rundt 140.000 mennesker skal ha blitt reddet før Mare Nostrum ble stanset, og erstattet av Triton, som først og fremst handlet om grensekontroll. Da Mare Nostrum startet var omkvedet fra europeiske politikere «aldri mer». Vinden snudde.

Dødsferden over havet er stort sett henvist til notisplass. De druknede er ute av syne, ute av sinn. Men krisen i Middelhavet er på ingen måte over. Da FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) skulle gjøre opp status for 2018 kunne de slå fast at færre enn før kom til Europa over Middelhavet, men dødsraten var blitt høyere. Flere av dem som reiste mistet livet på ferden. De anslo at 2275 hadde mistet livet eller forsvunnet på vei over Middelhavet, seks hver dag. Av dem som reiste fra Libya til Europa mistet en av fjorten livet, en betydelig økning fra året før. Av de andre ble flere plukket opp av den libyske kystvakten, som gjennom en avtale med EU har forpliktet seg til hindre at folk tar seg til Europa over havet. Tidligere denne måneden advarte FNs høykommisær for menneskerettigheter mot umenneskelige forhold i fangeleirer for migranter og flyktninger i et krigsherjet land der FN også tidligere har avdekt overgrep mot flyktninger og migranter, inkludert voldtekter, tortur, tvangsarbeid og slaveri.

Et par dager senere ble det fra annet FN-hold advart mot at ferden over havet var i ferd med å bli mer dødelig. Advarselen kom fra UNHCR. Flere ville bli skipbrudne, advarte de. Ifølge en beregning fra den italienske tenketanken ISPI, referert i britiske The Guardian, mistet en av åtte livet av dem som reiste over havet fra Libya til Europa mellom januar og april. UNHCR pekte på redningsskip. Eller mangelen på slike skip. Mens kyniske menneskesmuglere, som gir blanke i om folk dør, sender nye båter ut på havet, er det få, om noen, der til å plukke opp folk når de forliser. «Hvem skal redde de skipbrudne?», spør en talskvinne for UNHCR.

Det var altså italienske myndigheter som startet Mare Nostrum. I dag har landet en ganske annen posisjon. De som fortsatt driver et arbeid for å redde folk i nød på Middelhavet, står under press fra et Italia som forsøker å knekke dette redningsarbeidet. Etter at redningsskøyta Iuenta ble konfiskert av italienske myndigheter i 2017, står både kaptein Pia Klemp og andre fra samme skip under etterforskning. Ifølge Klemps advokat risikerer de massive bøter, og opp mot 20 år i fengsel. Forbrytelsen deres? De har berget tusener fra å drukne i Middelhavet, og anklages nå for ulovlig innføring av migranter.

Etterforskningen av Klemp og de andre er siste ledd i forsøket på å knekke organisasjoner som «Sea Watch» og andre som driver redningsarbeid i Middelhavet. Skip er konfiskert eller fratatt registreringen. I fjor erklærte Italias visestatsminister Matteo Salvini, fra høyrepopulistiske Lega, redningsskipene for uønsket i italienske havner. Han truer med bøter på flere hundre tusen kroner. Livredderne anklages for å være en «taxitjeneste». For å stå i ledetog med menneskesmuglere. For å være en «pull factor», som gjør at flere reiser. Slike anklager har kommet helt siden Mare Nostrum. Det hjelper ikke at forskere ikke finner noe bevis for at livredningen skal være en «pull factor», at det plukkes fra hverandre, de grunnløse anklagene reproduseres. Livreddende arbeid kriminaliseres. Delegitimeres. Store organisasjoner har allerede avsluttet sitt redningsarbeid. I desember ga Leger Uten Grenser (MSF) opp etter å ha berget titusener på strekningen mellom Libya og Italia. Redningsskipet Aquarius ble hentet hjem fra Middelhavet. Flere ble overlatt til seg selv.

Da FNs høykommissær for flyktninger gjorde opp status for 2018 slo de fast at det ikke er et valg å redde folk i havsnød. Det er ikke et spørsmål om politikk. Det er en plikt. Det er et prinsipp sjømenn har fulgt til alle tider. Folk i nød skal reddes. Ingen skal være nødt til å drukne. De som har fulgt dette prinsippet, og drevet redningsarbeid for å holde tallet på druknede nede når europeiske stater har sviktet, fortjener heder. Ikke politiske sabotører.