De elendiges hovedstad

«Mange kalte Kristiania for de elendiges hovedstad», heter det i starten av NRK-serien om Einar Gerhardsens liv.

Skal vi tro en annen NRK-serie, «Exit», som handler om fire menn i Oslos finansverden, er det fortsatt en hovedstad for de elendige, men nå har elendigheten vandret fra de svakeste til de rikeste i samfunnet.

Jeg prøvde meg på et lite eksperiment her forleden. Først så jeg en av NRKs store satsinger denne høsten, så tittet jeg på en annen. Først ble jeg oppløftet av samfunnet og velstanden som Norge har bygget opp, så ble jeg fysisk kvalm av noe av det rikdommen har ført med seg.

I «Einar – hele historien» følger vi landsfader Einar Gerhardsens vei fra han ble født inn i en fattig hovedstad i 1897 til han døde 90 år senere i et Norge som var i ferd med å bli verdens rikeste land. Ser man deretter «Exit», en serie bygd på samtaler med fire menn i Oslos finansverden, sitter man igjen med spørsmål om hva rikdommen har gjort med noen av oss.

«Her ser vi et lukket norsk parallellsamfunn som har fått utvikle seg i tre tiår», skrev kollega Reidar Spigseth i en anmeldelse i Dagsavisen om det som er beskrevet som en sjokkserie basert på virkeligheten blant noen personer i Oslos finanselite.

Han fortalte videre om serien: «Disse fire er gamle venner, og samles gjerne i en leilighet de har spleisa på for å avreagere fra den konkurransepregede, kyniske jobbhverdagen hvor store verdier er i spill, dit de kan dra når de trenger å «kose seg litt», som Henrik og Jeppe kaller det. «Kos» for denne kvartetten er ikke fredagstaco og cola foran gullrekka, men fredagstrekant og kola på gullkortet. De bruker en formue på rus og sex». (…)

«Skal vi ta «Exit» bokstavelig, er Norge et sted du kan slippe unna med det aller meste, bare du har penger nok. Det er småprovoserende. Serien forteller med tydelighet at vi lever i et samfunn med ekstreme ulikheter, og hvor behandlingen av folk avhenger av penger og posisjon».

Det var ekstreme ulikheter også i den hovedstaden Einar Gerhardsen ble født inn i. På vei inn i 1900-tallet var Kristiania kjent som de elendiges hovedstad, og fattigdommen ble blant byens rikeste sett på som en normal tilstand som ikke kunne utryddes. Avstanden var stor mellom fattig og rik. I 2019 tror jeg folk flest føler like stor avstand til det som skildres fra et lite, lukket miljø på Tjuvholmen som det man den gang gjorde mellom øst og vest i hovedstaden.

Paradoksalt nok ble hovedstadens første sosialistmøter holdt på nettopp Tjuvholmen i 1874. Derfra skjedde det definitivt en endring til det bedre. Tør vi håpe på ny bedring med utgangspunkt i Tjuvholmen? God fredag!