D-dag for framtida

I dag er det 75 år siden titusenvis av guttunger i uniform stormet i land for Europas frihet med dødsangsten i halsen. Markeringen har dessverre vært preget av at britene har fått Donald Trump i vrangstrupen.

Grytidlig 6. juni 1944 stormet amerikanere, briter og canadiere i land på strendene i Normandie, men også australiere, belgiere, franskmenn, tsjekkere, grekere, nederlendere, newzealendere, polakker og nordmenn bidro. Til og med svensker i britisk uniform vasset i land. Det var til fulle en internasjonal operasjon.

USAs president har selvsagt stjålet overskriftene med sitt besøk i England denne uka, slik han alltid gjør. Replikkutvekslingen med Londons ordfører Sadiq Khan har vært sedvanlig lite ærefull. Møtet med dronninga gikk greit, selv om enkelte britiske politikere nektet å sitte ved samme bord som Trump og folk tok til gatene i protest. Men amerikanerne var fornøyd: «En uforglemmelig aften på Slottet med feiring av det ubrytelige båndet mellom våre nasjoner. Amerika kunne ikke ønsket en bedre venn», skrev USAs ambassadør i London Woody Johnson på Twitter.

I dag markerer vi starten på slutten av den andre verdenskrigen. En krig som fortsatt er vårt felles, store referansepunkt, og det er en konflikt som forklarer verden. Den totale, globale krigen fra 1939 til 1945 skremmer og fascinerer oss. Det snakkes mye om «the special relationship» mellom USA og Storbritannia, en legering som den gang reddet verden fra fascistenes klør. Men det var ikke, og det er ikke, gitt at disse båndene er ubrytelige. Det er derfor det er så viktig å benytte disse dagene, ikke til politiske markeringer, men til faktisk å se tilbake, og fortelle nye generasjoner og tider om styrken i samhold og samarbeid. Og om hvor nære verden var en fascistisk kataklysme. Det er viktig i en svært urolig tid, der man igjen trenger hverandre for stabilitet og for å redde oss alle fra en annen katastrofe, den som kommer med dramatiske klimaendringer. Det er ventet at Frankrikes president Macron, vil benytte dagen til å mane til styrket internasjonalt samarbeid. Gode forhold er hardt arbeid.

Det er ikke naturgitt at USA og England er «gode venner». Forholdet startet som en blodig revolusjon. Storbritannia trosset forbudet og handlet med slavestatene i sør under den opprivende borgerkrigen og i to verdenskriger har USA egentlig ønsket å holde seg utenfor det de mente var europeernes krig. Heldigvis var Roosevelt president. Og heldigvis kom han og britenes Churchill svært godt overens privat. Og heldigvis erklærte Hitler USA krig, en av hans to gedigne tabber i 1941. Den andre var angrepet på Sovjet, den egentlige starten på slutten. Historiens gang er skjør og tilfeldig, og andre verdenskrig kostet for mye til at vi ikke skal fortsette å lære leksa også når heltene nå er borte.

Det felles løftet var enormt. Til sammen 156.000 soldater fikk fransk jord under føttene denne tirsdagen i 1944. 6939 fartøyer var involvert, og nesten 200.000 sjømenn. 11.590 fly fløy 14.674 oppdrag over Normandie. Og for å komplettere bildet av en operasjon av kolossale proporsjoner: Da søndagen kom, var 326.547 soldater brakt i land på strendene sammen med 54.186 kjøretøy og 104.428 tonn med forsyninger. Logistikken var svimlende. Det samme var spillet på bakrommene. De alliertes øverstkommanderende, og senere amerikansk president, Dwight D. Eisenhower var like mye diplomat og organisasjonspsykolog som han var general. For det spriket på toppen. Om ikke vekten av vær, hemmelighold og livene til tusener unge menn var nok, hadde Eisenhower store utfordringer innad i alliansen. Churchill var grunnleggende skeptisk til hele ideen om en krysning av kanalen. Han fryktet omfanget av operasjonen. Hans egen fadese og politiske selvmord på Gallipoli-halvøya som marineminister under første verdenskrig, gjorde ham skeptisk. Det samme gjorde første verdenskrigs mareritt fra skyttergravene. Han likte dårlig tanken på en repetisjon i Frankrike. Som europeer var han også mer bevisst etterkrigstidas maktbalanse i Europa enn amerikanerne, og prøvde å påvirke de alliertes planer for å møte trusselen fra de fremadstormende kommunistene i øst. USAs Roosevelt derimot stolte på Stalin.

Sammen med krigens start 1. september 1939, tyskernes angrep på Russland 22. juni 1941 og japanernes bombing av Pearl Harbor 7. desember 1941, skal datoen 6. juni for evig tid stå i menneskets annaler. Invasjonen var krigens siste store kontrapunkt, starten på slutten. Selv om det skulle ta tre måneder før Paris var frigjort og nesten ett år før Berlin hadde kapitulert.

Da seierherrene og Tysklands forbundskansler møttes i Frankrike for fem år siden, hadde Frankrikes president François Hollande måttet insistere på at Vladimir Putin skulle inviteres. Det ble holdt atskilte middager for Putin og president Obama på grunn av spenningen rundt Ukraina. Klimaet er ikke blitt noe mildere. Men vi må fortsette å anerkjenne Russlands enorme offer under andre verdenskrig, og at det var først sammen at alliansen ble uovervinnelig. Og når vi til høsten skal markere frigjøringen av Finnmark, er det selvsagt at vi inviterer Putin og med bøyd hode takker russerne. Slik styrker vi båndene mellom folk. Så kan vi benytte enhver annen anledning til å kritisere Putin.