Budapest eller kolera?

Oljefond-eide Wizz Air har skapt turbulens. Med seg har ungarerne et kraftig lavtrykk fra øst.

Det opprinnelig ungarske flyselskapet Wizz Air har flydd inn over norsk territorium og alarmen har gått. Den norske fagbevegelsen har rast og anmodet oss alle om ikke å fly med selskapet.

Og ikke bare den, selv statsministeren vår har fra Stortingets talerstol oppfordra til boikott av den ungarske modellen. I forsvar for den norske. Hun skal ikke fly med et selskap som nekter sine arbeidere å organisere seg.

Det er rørende, og hun har rettmessig fått skryt.

Les også: Støtter boikott: – Jeg kommer ikke til å fly med et selskap som nekter arbeidere å organisere seg

Den bitre ironien er likevel at vi, altså det store vi som nå er opprørt over at et utenlandsk flyselskap kommer hit med de dårlige vilkårene sine og fagbevegelsesfiendtlighet, har satset sparepengene våre på nettopp Wizz Air.

På et selskap som vi altså må holde oss for nesa for når de ankommer våre flyplasser. Men i den langt framskredne kapitalismen, er det slik det er blitt.

Statsministeren, Norges fremste leder, advarer på det sterkeste mot et selskap som Oljefondet har investert 631 millioner kroner i. Altså, dette har jo ikke Erna Solberg noe med, armlengdes avstand og alt det der, ansvaret ligger jo hos fondets etiske råd.

Men det er spesielt.

Noen ville til og med kalt det dobbeltmoralsk eller rent ut hyklersk. Vi sier én ting, men gjør noe annet. Dette får det være opp til den enkelte og fondets etiske råd å avgjøre smakfullheten av. Men personlig ville ikke jeg hatt 600 millioner av mine sparepenger investert i et selskap jeg aktivt advarer mine venner og medborgere mot å bruke.

For det burde være utenkelig å skulle tjene penger på et selskap som drives med enorm suksess etter en modell som jeg mener er direkte undergravende for det samfunnet jeg selv lever i.

Det er som å håpe på at flyet man sitter i styrter fordi man har en stor eierpost i firmaet som bygger nye fly.

Leder: «Det er fri etableringsrett i luftfarten. Det er ikke fritt fram for å rive ned vårt arbeidsliv»

Nå skal Wizz Air utkonkurrere Norwegian på hjemmebane, slik de har slukt markedsandeler i Sentral- og Øst-Europa der de er det største lavprisselskapet i ni av 14 land.

Timingen for vårt eget flyselskap som bærer det norske flagget og kaller seg «norsk», er katastrofal. Norwegian står til armhulene i gjeld, er ikke lenger eid av norske interesser, og ber i disse dager om nye milliarder fra det norske fellesskapet for å holde seg i lufta.

Det er klart man holder med sine egne i denne luftduellen, men ironien er igjen smertelig. Norwegian blir slått i sitt eget spill.

Nordmennene har i en årrekke vært et av de mest suksessfulle lavprisselskapene i verden. De har presset prisene gjennom å etablere base i Irland, hente inn billig arbeidskraft fra Asia og pressa vilkårene for piloter og kabinpersonale her hjemme.

Wizz Air er enda råere. Enda bedre på å utnytte den globale, grenseløse kapitalismens vilkår og sine egne beste konkurransefortrinn: Billig arbeidskraft og ingen brysomme fagforeninger.

Ungarerne har flyttet hovedkvarteret sitt til Sveits, men er registrert og eies gjennom skatteparadiset Jersey. Så fort selskapet kom på børs i London i 2015, var Oljefondet der med millionene sine.

Nå har de altså meldt seg på i kampen om Norge, og lover Ola og Kari flybilletter for 199 kroner.

Det er snart det samme som det koster å stå parkert med bil et par timer i Oslo sentrum. Tidligere denne uka ga sjefen for Wizz Air et oppsiktsvekkende intervju med Dagens Næringsliv.

Gründer og toppsjef József Váradi syns de norske reaksjonene har vært «barnslige, nasjonalistiske og proteksjonistiske».

Han mener fagforeninger kompliserer driften og tynger et selskap. Om det å ha et organisert arbeidsliv sier han: «Det er bare ikke vår kultur».

Men det er vår kultur.

Les også: Kunstnere: – Dette er useriøst og kunnskapsløst av Frp (+)

Og den anerkjennes i festtaler som selve fundamentet i de velfungerende landene her i nord. Trepartssamarbeidet og den norske modellen slutter vi oss bredt til. Men det er suksessen Wizz Airs framtidsvisjon som vinner fram.

Et godt organisert arbeidsliv med en sterk arbeidstakerside er ikke lenger den europeiske modellen. Organisasjonsgraden i Frankrike er lavere enn i USA. I EU står det nå en kamp om minstelønn.

Kommisjonens tyske leder Ursula von der Leyen drømmer om et direktiv og en politisk definert minstesats i EU.

Et EU-direktiv vil i prinsippet bety at også Norge må innføre minstelønn. Det vil være et betydelig tilbakeslag for fagbevegelsen og for vår modell der partene forhandler om lønn. LO i de nordiske landene stritter imot og mener det er feil virkemiddel. Er målet å løfte de svakeste, se heller til Norden.

En ordning med minimumslønn vil kunne løfte lønna for noen, men holde lønna nede for mange. Det blir et lønnstak og ikke et -gulv.

Kampen er foreløpig vunnet. Forslaget som skulle vært stemt over i Brussel i slutten av oktober er utsatt, og Svenska Dagbladet skriver at 15 av 28 land går imot forslaget om minstelønn.

Men 21 av 27 EUs medlemsland har allerede en lovfestet nasjonal minstelønn.

Lista er lagt for et svakt organisert arbeidsliv i Europa. Én av fem er fagorganisert, mens hele 39 prosent – 76 millioner – av arbeiderne i Europa ikke er omfattet av en tariffavtale. Blant dem altså Wizz Airs stadig flere ansatte.

I Norge er organisasjonsgraden på 49 prosent. Men den har holdt seg stabil de siste 10–15 årene. I Wizz-topp Váradis hjørne av Europa ser det helt annerledes ut. I Ungarn er minstelønna 26 kroner, ifølge FAFO.

I Romania der Wizz Air har sin største base er den 25 kroner. Rundt 20 prosent er omfattet av en tariffavtale. Organisasjonsgraden er lavere. I Ungarn er antallet som jobber med tariffavtale nesten halvert siden 2000.

I Romania er antallet redusert med 77 prosent på 20 år.

Det er mulig det ikke er pest Wizz Air har med i bagasjen, men det er helt sikkert kolera: Det er noe dritt. For å si det noe penere; de bringer ukultur. Men det er altså ikke verre enn at vi kan investere pengene våre i selskapet – og håpe på vekst.