Brevskriveren

Som oftest setter 90-åringen meg, redaktøren i avisen han daglig leser, på kopi på mailene. De avsluttes gjerne slik: «Nå forlanger jeg å bli tatt på alvor. Når får jeg høre fra deg om dette og tidligere klager», til dem som rammes av hans sinne.

Av og til følger abonnenten opp med en enkel melding bare til meg, slik han gjorde her om dagen: «Hei Eirik. Jeg håper du kan bruke dette i din utmerkede avis, da vil jeg bli glad».

Hundrevis av ganger har det ikke blitt noen tekst i avisen, og han får nok ikke mange svar fra mottakerne heller.

Vanligvis tenker jeg at det er for vanskelig for oss å gå journalistisk inn i summen av alt fra svært krasse meningsytringer om lite fristende mat, manglende dessert, trøbbel med taxitransport, til beskyldninger om tyveri eller om mangelfull hjelp på sykehjemmet, samt det abonnenten opplever som en legetabbe som sendte ham i den situasjonen han befinner seg i nå.

I dag har jeg imidlertid bestemt meg for å gi abonnenten den eneste julegaven jeg kan gi som kanskje hjelper litt, nemlig gaven av å bli hørt.

Ikke tror jeg at det fører til dramatiske endringer for brevskriveren, men han har fått lese teksten på forhånd og setter forhåpentlig pris på omtalen.

Derfor gjengis her den siste eposten i en lett redigert form, slik at det skal være anonymt og ingen skal føle seg angrepet. Kanskje kan tiraden likevel være en påminnelse om å ta vare på våre eldre, selv om det noen ganger ikke er stort mer vi kan gjøre enn å lytte:

«Jeg bor nå på 8. året i «fengsel» (sykehjem) pga TABBEN dere gjorde med meg så jeg fikk hjerneslag og ble fratatt et normalt liv. Dere er kraftig å klandre ved ikke å informere meg om muligheten for hjerneslag, jeg trodde på Deres tidligere opplysning om under 1 % sjanse for senskader, LØGNERE, for nå sitter jeg lenket til en rullestol på sykehjemmet og betaler hver måned 19.000 for å «bo» her med elendig pleie og «mat».

Dere burde være forpliktet til å betale mesteparten av beløpet etter TABBEN, for jeg får ikke noe på forsikringen, må dekke alt selv, får beholde bare en liten del av pensjonen. Jeg har skrevet flere ganger uten at dere har giddet å svare, sitter dere bare og sover? Når jeg skal ærend i byen koster det meg kr. 116,- tur-retur, en helt unødig utgift om jeg hadde vært frisk. Dette også burde dere dekke. Pga TABBEN kan jeg såvidt skrive. Dette har tatt meg en hel time, så nå KREVER jeg å bli tatt på alvor!!».

God fredag og riktig god jul til dere alle, ikke minst til deg, kjære brevskriver!