Bokbransjeblues

Bokbransjen feirer seg selv på festival. Samtidig stuper boksalget. Grunnen har du i lomma.

I dag starter den tradisjonsrike Litteraturfestivalen på Lillehammer. Resten av uka skal flere hundre forfattere og forleggere fra inn- og utland diskutere litteratur, la seg intervjue, og – viktigst for mange – feste. Vanlige lesere kan sikre seg billetter til scenesamtaler og foredrag, mens kun spesielt inviterte slipper inn på en del av seminarene.

Tyskspråklige bokhandlere og journalister er i klart flertall blant de spesielt inviterte i år. Til høsten skal Norge være hovedland på verdens viktigste messe for kjøp og salg av bøker, Frankfurt Buchmesse. Staten bevilger 30 millioner, kulturminister Trine Skei Grande heier på «gode muligheter for omdømmebygging og profilering av Norge og norske næringsinteresser», det skåles i musserende, alle er glade og gleder seg til at bokverdens øyne rettes mot norsk litteratur.

Men fortere enn boblene rekker å stige i sjampanjen, synker boksalget i Norge. Ifølge Forleggerforeningens tall hittil i år, er omsetningen ned 12 prosent målt mot samme periode i fjor. Det er bransjens dårligste resultat siden 2006. Skjønnlitteratur for voksne sank fra 20 til 12 millioner samme år, det vil si nesten førti prosent ned. Og det uten at fjoråret var spesielt strålende. Kanskje nærmer vi oss svenske tilstander, innrømte Forleggerforeningens styreleder Tom Harald Jensen, som også er Cappelen Damms toppsjef, i et intervju med bransjemagasinet Bok365 i fjor. I Sverige har bokhandelsalget gått ned rundt fem prosent i året i en årrekke.

Grunnene er selvsagt flere, og sammensatte. Bøker er dyre. En ny roman koster nærmere fire hundre kroner, en del sakprosa enda mer. Det er for de fleste mer enn nok til at man tenker seg nøye om, og ikke kjøper bøker man bare kanskje kommer til å like. Selv pocketbøker nærmer seg kjapt en tohundrelapp per stykk. Det er like mye som et månedsabonnement på en av de relativt nye strømmetjenestene for lydbøker, der man ikke bare kan velge mellom hundrevis av bøker, men også slipper å lese selv.

For lydbokstrømming stiger. Kjapt. Ifølge Bok365 halveres bokbransjens inntektsnedgang om man også tar med strømmeinntektene fra Storytel og Fabel. Riktig nok får forfatterne ulikt og gjennomgående temmelig dårlig betalt for at folk lytter til at en skuespiller leser høyt fra bøkene deres i stedet for at leseren går i bokhandelen og kjøper seg papirbok i hardt omslag. Og forlagene har etter flere års krangling ennå ikke klart å bli enige om én felles app med bøker fra alle forlag. Men forlagsbransjen ser uansett ut til å regne det som et slags lyspunkt at de i det hele tatt klarer å tjene i hvert fall en del penger på noe som helst digitalt.

For den varslede digitale vekkelsen, e-boka, har så langt ikke hjemsøkt vårt land. Ikke på rene lesebrett, og ikke på mobil. Selv om vi bruker mobilen til absolutt alt annet, konstant. Ikke minst til levende bilder, boksidenes hovedkonkurrent. I riktig gamle dager, altså for seks-sju år siden, var TV noe man måtte følge i sanntid, eventuelt planlegge å ta opp slik man kunne se det senere. Så, i 2012, kom strømmingen til landet. Netflix først, med en rekke kanaler halsende etter. Plutselig var TV-serier og dokumentarer, sport og nyheter, filmer og endra flere serier tilgjengelig når som helst.

Og så hvor som helst. Med stadig smartere telefoner og nettbrett, i kombinasjon med stadig kraftigere mobilnett, kan de levende bildene tas med i lomma eller hånda. Det er ikke lenger nødvendig å kjøpe med seg ei ny bok til flyturen, påskeferien, stranda eller venterommet. Telefonen er med uansett, fullstappet av lettfordøyelig underholdning.

Og smarttelefoner er verdensmestre i tidstyveri. Er det ikke serier det går i, er det meningsløs scrolling og klikking og svosjing og sveiping. Tid som før kunne brukes til konsentrert lesing, uten avbrytelser. All strømmingen av TV og lydbøker viser at vi fremdeles vil ha gode fortellinger. Men vi vil ha det enkelt, lettfordøyd, og umiddelbart. Uten å måtte oppsøke en butikk eller hente en pakke på posten først, for så å gjøre arbeidet med å konsentrere oss om teksten.

«Jeg leste mer da jeg var liten, men nå bruker jeg tiden på Instagram, venner og idrett. Ungdom har mye å gjøre i dag, så det er ikke så mye tid til lesing». Slik svarte 16 år gamle Matana Grinde da NRK intervjuet henne etter at en undersøkelse de hadde fått utført viste at en av fire i alderen 15 til 25 år aldri leser bøker utenom pensum. Eller, som stjerneskuddet Zeshan Shakar formulerte det da VG intervjuet ham om suksessen med romanen «Tante Ulrikkes vei»: Om kvelden, forklarte han, «er jeg selvsagt dødstrøtt og har bare lyst å ligge i sofaen og se på Netflix».

«Tante Ulrikkes vei» handler om to temmelig ulike gutter med minoritetsbakgrunn. Boka solgte eventyrlige 105.000 eksemplarer i fjor, kun slått av Maja Lunde og Lisa Aisatos førjulsrakett «Snøsøsteren», barneboka som nær egenhendig reddet salgsstatistikken fra enda rødere tall for 2018. Til Zeshan Shakar kommer ungdom fra Oslo Øst og sier at hans roman er den første de har lest. At de endelig kjenner seg igjen i en fortelling. At de ikke ante at en gammeldags bok kunne føles relevant.

Det bør være et tankekors for bokbransjen totalt. Det er den hvite øvre middelklassen som befolker norske forlag og bokhandlerkjeder, og bransjen har så langt kommet mye kortere enn særlig musikknorge i å inkludere stemmer med annen bakgrunn. Utgis det muligens for mange nesten like, sånn helt passe gode bøker om det hvite middelklasselivet i Norge? Så mange at hver bok sliter med å utmerke seg, med å by på noe som er spennende nok til å dra folks blikk bort fra mobilskjermene et par timer?

«Det er ikke så mange spennende bøker lenger, jeg føler jeg har lest alt», sa Mariell Gomez Skånvik da NRK intervjuet henne, stadig i forbindelse med at en av fire mellom 15 og 25 år ikke leser for fornøyelsens skyld. Den uttalelsen bør få forlagsfiffen i Frankfurt til å sette boblevinen i halsen. For Mariell er ikke gammel og mett av dage og leseopplevelser. Hun er atten år.