Blanke ark og ideologiske fargestifter

Alle land kan ikke være best – bortsett fra i klasserommet.

«If you can’t make history, then just make it up» er et fiffig uttrykk som dumt nok ikke er like suverent i norsk oversettelse. Men det handler altså om å juge på seg centimeter på områder hvor størrelse er fraværende.

Setningen sto å lese i en artikkel i et indisk nettmagasin tidligere i år, om hvordan vekslende regjeringer i India etterlater seg tunge ideologiske fotavtrykk i historiebøkene det undervises i på skolene. Lærerne fortviler, for skifter regjeringen, så skiftes også sannheten ut.

Totalitære regimer har alltid visst at den som kontroller fortiden, også kontroller framtiden, som George Orwell ville skrevet det i en roman. Og han ville kanskje føyd til: Og den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden. Også demokratiske stater, for så vidt – elever av den eldre historikerskolen i Vesten var godt oppdratt i de nasjonale mytene om fordums prakt.

Men de siste 20–30 årene er en ny generasjon fadermordere kommet til, og de har knipset av helteglorien, stukket butte kniver i vonde sår og prioritert edruelighet framfor nasjonalmoralistisk opprustning. Det har vært et framskritt – nordmenn blir ikke mindre nordmenn av å høre om hvor ondskapsfulle vi var mot jødene under annen verdenskrig.

Men nå kan vi skimte et tilbakeslag i den europeiske horisonten. Da tyrkiske elever kom tilbake fra ferie sommeren 2017, var over 100 punkter forandret i skolens lærerplan. Ordet jihad, som kan ha mange betydninger på arabisk, men kun den vanlige, vestlige betydningen på tyrkisk, betød ikke lenger «kamp», men «kjærlighet til hjemlandet». Nye skurker var kommet til (som presidentens erkefiende Gulen-bevegelsen), mens den sekulære landsfaderen Ataturks rolle i tyrkisk historie var kraftig nedtont.

Det som vakte mest oppsikt, var at Darwins evolusjonslære ble fjernet fra pensum i biologi, angivelig fordi det var for komplisert å forstå for grunnskoleelever. I løpet av sommeren hadde altså skolevesenet blir langt mer religiøst og konservativt. En av de største fagforeningene for lærerne, mente forandringene var ment for å forhindre at elevene stilte kritiske spørsmål.

Høyrepopulister i Europa har også sett seg ut utdanningsinstitusjoner som viktigste slagmark, ikke minst for å svekke det de betrakter som en langvarig kulturmarxistisk «Alle barn av regnbuen»-indoktrinering. I byen Udine i nordøst-Italia, som styres av Lega Nord, bestemte byrådet tidligere i år at referanser til «andre kulturer» skal fjernes i barnehagen. Ungene skal heretter bare lese italienske bøker av italienske forfattere.

I Tyskland jobber Alternativ for Tyskland (AfD) for at historiepensum skal skrives om slik at det oppmuntrer til «et grunnleggende positivt forhold til landet og forsterker nasjonal identitet» og lærerne burde fokusere på «de rene idealene i tysk idéhistorie». Den amerikanske høyreekstremisten Steve Bannon har på den andre siden av alpene opprettet et akademi i et gammelt kloster i Italia, der målet er at elevene skal få nødvendige verktøy for å forsvare «det jødisk-kristne Vesten» og dets verdier.

Tilsvarende nasjonalistiske, konservative og populistiske indoktrineringforsøk finner vi i Russland, Kina, Ungarn, Polen, med alt flere land, men den foreløpig siste offentliggjøringen kommer fra nokså uventet hold – fra selve demokratiets og sivilisasjonens vugge. I begynnelsen av september annonserte den konservative utdanningsministeren Niki Keramos i Hellas at hun ville endre historiepensum i skolen, fordi: «Historiens mål burde være å forme den nasjonale bevisstheten». Det betyr økt fokus på den greske gullalderen og konflikter med naboland som Makedonia og Tyrkia.

På Kypros er dette tatt til det ekstreme, der greskkyprioter i generasjoner er blitt oppflasket til å betrakte tyrkiskkyprioter som monstre – og motsatt. Og så lurer folk på hvorfor det aldri blir fred og forsoning på Kjærlighetsøya? Uansett hvor mange historiske helter og skurker som bytter side, er det dypt urovekkende at politikerne blander seg inn i castingen. Når politikk, ideologi eller tro får styre fortiden skaper man alltid myter om egen overlegenhet og andres underdanighet. I Bosnia-Hercegovina er situasjonen absurd. Der har bosniere, kroater og serbere hvert sitt unike pensum, som det til og med kan bli undervist i på samme skole. Hvordan skal barn og ungdom forstå hverandre om man ikke har tilnærmet samme virkelighetsforståelse?

Et Europa der hvert land vektlegger sin unikhet og betrakter naboland som en trussel, vil naturlig nok vanskeliggjøre EUs arbeid for å skape enhet og solidaritet. EU-kommisjonens ansvarlige for migrasjon, greske Margaritis Schinas, fikk tirsdag sist uke utvidet sitt mandat til også være ansvarlig for «å beskytte den europeiske livsstilen».

Mot innvandrere og asylsøkere, formodentlig. Men det er samtidig en gavepakke til alle høyrepopulister og nasjonalister som trenger institusjonell bekreftelse i sitt korstog for de aller reneste verdiene. Dette tyder ikke på et kontinent med overdrevent sterk selvtillit – snarere det motsatte.