Black friday matters

I år er det paradoksets år, ikke rottas, som i den kinesiske kalenderen.

Årets mørkeste dag er snart over oss.

27. november er det nok en gang «Black Friday» i de fleste butikker. I forkant har du sikkert sett hundrevis av reklamer om hva slags tilbud som kommer denne beksvarte fredagen.

Jeg var selv med og åpnet et kjøpesenter grytidlig på morrakvisten i fjor og shoppa som om det aldri skulle bli lørdag. Jeg var samtidig med og arrangerte en innsamling for Dråpen i havet, som jeg også er med på i år, under overskriften «Barna i flyktningleiren på Samos trenger ikke nok en Black Friday».

Et paradoks, men det driter jeg i.

At jeg pusher ut en side på Facebook for å sette fokus på flyktninger, kan ikke skade noen. Jeg syns det er verdt å stadig vende tilbake til. For du har kanskje allerede glemt at over profilbildet ditt har du smelt på #50erikkenok. Det var jo bare barn fra Moria-leiren du kjempa for da. På Samos er det en flyktningleir som heter Vathi, bygd for 650, men det bor 4000 folk der. De fleste bor i telt eller under presenninger rett på bakken.

Telt er nok et av de vanvittige tilbudene på det lokale kjøpesenteret i år under Black Friday. Et paradoks.

Sportsbutikker har gått vanvittig bra. Frilufts- og hjemmetreningsutstyr har solgt som hakka møkk fordi vi ikke kan dra på storybyferie til utlandet samtidig som vi er bekymra for handelsstanden fordi vi ikke kjøper noe i butikkene.

Selv er jeg er bekymra for yndlingsbutikkene mine i sentrum, som jeg vil skal overleve disse svarte dagene. Men jeg klarer samtidig ikke å tenke på dem som har beksvarte dager uten noen framtid i en flyktningeleir noen timer unna med et konkurstrua Norwegian-fly.

Hvis det var mulig, hadde jeg brukt alle cashpointsene mine som nå sikkert går tapt, til å fly flyktningbarn fra Samos og Moria til de kommunene som står klare med åpne armer.

Det er et paradoks at jeg bekymrer meg for at disse flypoengene mine går tapt, når jeg egentlig er glad for at jeg ikke sitter på et fly til varmere strøk og forurenser kloden.

Det er et paradoks at jeg blir lei meg for at folk blir permittert i flyselskaper, men håper at vi aldri kommer tilbake dit at folk flyr Bergen–Oslo fire ganger i uka på jobbmøter når vaksinen en gang sprøytes inn i overarmen. Eller at alle blir oppfordret til å ikke netthandle, men fysisk handle i sentrumsliggende butikker for at handelsstanden skal unngå blodrøde tall før jul, men at du også paradoksalt nok blir bedt om å holde deg hjemme og unngå steder med mange mennesker, som jo er i små butikker rett før jul i sentrum.

Kanskje du i år skal kjøpe en kulturopplevelse langt fram i tid, i stedet for å vurdere større flatskjerm?

Det er et paradoks at NRK denne uka kommer med anmeldelser av den nye X-boksen og gir reklame til en millionsatsing fordi de vil ta spill på alvor, samtidig som folk blir mer og mer spilleavhengige på nett fordi de sitter hjemme og kjeder seg på hjemmekontor.

Kanskje de klikker hjem en splitter ny X-boks bare for å få disse tre ukene til å gå litt fortere. Og ja, det er lett å være rik og se ned på Black Friday-tilbud, for noen av disse tilbudene er bra for folk. De permitterte og arbeidsløse som trenger nye sko. Eller en julegave til en som blir ekstra ensom og trenger å få vite at de blir husket på i dobbel isolasjon. Paradoksalt nok er ikke Black Friday bra for alle butikker.

Noen taper økonomisk på dette presset på tilbud også.

I Polen går det også i black – siden kvinnene der har kledd seg i svart for å protestere. Det er et paradoks at et emne som er et skikkelig tabu – abort – er blitt så synlig i det sterkt katolikkstyrte landet Polen. Flere hundretusener demonstrerer, også menn. Abort er også blitt en mannekamp i Polen. Og de demonstrerer til og med inni kirkene som de likevel støtter selv om kirken er med og pusher fram de strenge reglene.

Og det er ikke et paradoks, men ren strategi at de gjør det nå under koronaen, så folk ikke skal gå ut, men folk gjør det likevel. Styresmaktene har trodd at fordi abort er så drøyt i et religiøst land, så kan de ta seg friheten og innføre hva som helst av lover og folk skal føye seg. Men så stemmer ikke det. Selv et samfunn som er så «pro life» reagerte på at abort av ikke-levedyktige fostre strider mot grunnloven.

De er «pro life», men ikke «pro no life»!

Det er et paradoks at Trump-tilhengerne roper «Stop the count», men samtidig roper «Count the votes» i Michigan og Arizona. Paradoks at det ikke er antall stemmer som gjelds i et valg. At Hillary Clinton tapte valget for fire år siden med flest stemmer.

Det største paradokset er likevel at vi er overrasket over at han ikke vedgår valget.

Han har levert ville, løgnaktige påstander hele tiden, men likevel sitter vi i sjokk og vantro og rister på hodet. Vi burde sett dette komme. Men hvis du setter deg inn i andres situasjon.

Hvis vi går en mil i en Trump-velgers sko, er det strengt tatt lov for republikanerne å rope så høyt de bare kan. Her har demokratene demonstrert og ikke anerkjent at Trump ble valgt. Men tatt valget til retten og sagt det har vært russisk valgfusk inn i bildet. Så med én gang de selv vinner valget, er det ikke lov å saksøke eller ettergå det? Da sier de at det er viktig å samarbeide, at de nå skal være one people.

Når de i fire år absolutt ikke har vært det.

De har ikke engang klart å kjøre samhold i egne rekker. Men tiden er over da presidenten unnskylder ytre høyre-demonstranter som kjører ned fredelige demonstranter med lastebil og egger opp til at alt er svindel.

Men kvinnene vant valget og vi føler nesten her hjemme at Kamala Harris til og med er vår nye president. Ser du talen til Harris blir du både rørt og irritert.

For tenk at USA er kommet så kort.

Tenk at jeg forklarer barna mine at det er HISTORISK at noen har klart å velge en kvinnelig visepresident i 2020. Et land som drar vitenskapen fremover, men som samtidig har et så elendig helsesystem på individnivå at de utenfra ser ut som et u-land.

Det er et paradoks at der vi var rasende på Amy Cony Barett sin religiøse overbevisning, blir Biden sin religiøse tro en brobygger. Og at de bruker så mye tid i talen sin på å snakke om «family values» når vi andre ser på dem som Vestens spydspiss.

Biden & Harris har ikke tid til å snakke mer om familien sin nå, de må gå i gang med å redde verden fra undergang. Som jo også er et paradoks: Vi tror faktisk at USA kan gjøre det, selv om det heller ikke skjedde under Obama.

Svarte dager har vi stått i lenge nå, måtte framtida bli fargerik.