Beredskapsplager

«Frykt er en reaksjon. Mot er et valg».
Winston S. Churchill

Er det ikke provoserende når folk forteller deg at det ikke er så synd på deg, fordi det er andre som har det verre?

Det får bare være irriterende. For det er viktig å få høre dette i denne krisetida som på sikt vil omfatte alle mennesker på jorda.

Du kjenner på frykt og angst, usikkerhet og frustrasjon. Redd for dine nærmeste. For jobben din og framtida. For boligpriser og fondssparingen. Men du er tross alt heldig.

Man kan ikke relativisere smerte og sorg. Den er selvstendig og individuell. Eller kan man det?

Jo, visst pokker er det mulig. Det er et valg. Det handler om å tvinge seg og sine til å ha perspektiver på denne galskapen vi gjennomgår nå. Når du trekker fra gardinene om morran, ser du ut på Norge. Det er det bare 5,3 millioner mennesker i verden forunt.

Klager du over at du ikke får bruke hytta di, kan du tenke på alle de som ikke har hytte.

Sitter du i villa kan du tenke på alle leilighetene. Uten kjellerstue. Har du leilighet, tenk på dem i en ettroms. Eller på dem som ikke har balkong.

Eller hvis vi alle bare tenker på somaliske alenemødre med fire unger i en toroms innerst i Oslo by. Da kan du bite i deg ordene om at du kjeder deg. Det er tid for empati.

Sånn kunne man fortsatt nedover i et eller annet slags hierarki av relativ elendighet i dette landet av melk, honning, olje og Antibac.

Hundretusenvis av nordmenn er brutalt rammet og har fått livene sin snudd på hodet i løpet av en uke. Men de befinner seg i Norge. Og jeg nøler ikke med å påstå at dette landet er best skikket i verden til å takle vanskelighetene vi er på vei gjennom. FN har 15 år på rad kåret Norge til verdens beste land å bo i.

På absolutt alle parametere du kan hoste opp, vil Norge ende i verdenstoppen. Best helse, best utdanning, best infrastruktur. Vi har til og med hus og leiligheter spesialsydde for isolasjon og innetid.

Les også: Da beskjeden om permitteringer i Nordic Choice Hotels ble gitt, begynte Nita å gråte (+)

Så si det høyt, si det til naboen, si det til barna dine: Vi i Norge har mest sannsynlig de beste forutsetninger av alle til å klare oss godt i møtet med en pandemi som skal brenne seg over kloden og svi seg inn i menneskehetens historie.

Også den somaliske mammaen kan prise seg lykkelig over at hun er her, i Norge, når krisa nå rammer.

For hjemme i Somalia er pandemiberedskapen lik null. Så svak at den ikke finnes. Det er ikke noe vern der. Det norske Utviklingsfondets representant i Somalia, Issmael Shebal, forteller følgende om forberedelsene i landet med 15 millioner innbyggere på Afrikas Horn: «Ingen land i verden er dårligere forberedt på å takle det dødelige koronaviruset enn Somalia. Befolkningen i landet er helt avhengig av internasjonal hjelp når det gjelder all primærhelsetjeneste, da myndighetene mangler ressurser og kompetanse som kreves for å håndtere de fleste helsefaglige forhold. Det finnes verken retningslinjer eller fasiliteter for å håndtere smittsomme sykdommer i hele Somalia. Helsetjenesten fungerer helt enkelt ikke».

Men de er like glade i barna sine. De er like redde. Men de har i praksis ingenting rundt seg til å beskytte dem.

Les også: Slik ruster sykehusene seg mot korona-eksplosjon (+)

Fondet har opprettet en egen nettside der man kan følge utviklingen i verdens fattigste land. Ennå er smittetallene små. 30 land i Afrika har så langt registrert koronasykdom.

I Etiopia bor det 100 millioner mennesker. Til tross for oppmerksomhet for den progressive statsministeren, nobelprisvinneren Abiy Ahmed Ali, og det suksessfulle internasjonale flyselskapet Ethiopian, er det et land med elendig infrastruktur og helsevesen. Et land på vei opp kan nå bli slått i bakken når koronaen rammer. Utviklingsfondet sier det nøkternt, men rystende i en e-post: «Det vil kunne bli katastrofalt».

Etiopia, Somalia. Det er bare to land. Jeg kunne ramset opp titalls land, som vil få enorme problemer i møte med viruset.

Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika. Milliarder av mennesker. Hvis du syns Dagens Næringsliv er skremmende lesning om dagen med blodrøde tall i alle regneark, bare vent til verdens fattigste rammes av korona. Du må gjerne notere deg Utviklingsfondets nye koronafond og vippsnummer 598001. Der har du dugnad.

I den digitale tidsalder har de fleste mest sannsynlig ramlet av denne kommentaren nå, fordi den er kjedelig eller ikke angår deg personlig. Det er håpløst og vi gir oss ikke, som dikteren skrev. Derfor må vi også snakke om en annen gruppe som setter hyttesinnet i det rette lyset. Den norske flyktninghjelpen har sine å bekymre seg for. 70 millioner mennesker er på flukt i verden. Helt uten grunnmur i livet. Ikke bare mangler de alt, de får gjerne også skylda for alt. Av høyreorienterte i Italia er de pekt ut som smittebringere.

Millioner sitter i leirer. Mangfoldige tusener i leirer i Europa, i Hellas. «De er ekstremt sårbare for utbrudd av Covid-19», har Leger Uten Grenser advart. I Moria-leiren på Lesvos er det knapt mulig å vaske hendene. Enda mer umulig er det å holde sosial avstand. Smitten kommer også dit.

Men vi trenger ikke tenke på de såkalte utviklingslandene for å finne masser som er uendelig dårligere stilt enn oss. Tenk også på USAs mange titalls millioner arbeidende fattige. Og hjemløse. Uten helseforsikring.

Andres ulykke er ingen trøst. Men finn motet til også å tenke på de andre nå.