Ballade om hundre år

Visst er det deilig at vi endelig også snakker om den andre Winston Churchill. Han var ikke, selvsagt, en helt gjennom hele sitt 90 år lange liv. Han drakk, var fæl i munnen, og sa skikkelig rasistiske ting om svarte, irer og indere. Men det er ikke på grunn av disse karaktertrekkene og episodene i et langt liv Churchill står på sokkel i Oslo. Det er ikke engang på tross av dem.

Vi har satt opp den plutselig så hyppig omtalte statuen av den britiske statsministeren under de avgjørende krigsårene 1940–1945 fordi han bidro sterkt til at nazistene ble beseiret. Til frigjøringen av Norge.

Les også: «Selvfølgelig kan vi fjerne statuer vi ikke liker»

Det betyr ikke at Churchills innsats under krigen var plettfri og genial. Det er ikke slik vi mennesker er.

Men skal vi kunne skrive historie, kan vi ikke ta hensyn til hver eneste feil, hvert eneste toalettbesøk. Vi må trekke ut de store linjene. Og hovedlinja om Winston Leonard Spencer Churchill er at han var en stor statsleder under krigen, som bidro til at riktig side vant.

Men hvorfor Churchill, og ikke Josef Stalin? Spørsmålet er egentlig bedre enn det først kan virke som, i alle fall ifølge logikken i avsnittet over. Stalin var fæl, han var grusom. En massemorder. Og han – eller egentlig det russiske folk, men slik skriver vi ikke historien. Selv om Cesar så absolutt hadde med seg en kokk – vant Den andre verdenskrigen for oss, enda mer enn Churchill.

At Stalin mangler på sokkel i kongeriket, viser hvem som skriver historien, og egentlig: Hvorfor det er fint at vi diskuterer statuer. Det finnes ingen fasit hogd i stein. Vi levende mennesker former historien, og hver tidsepoke må få tolke historien på sin måte.

Les også: «Å få statuer ut av syne, vil ikke bidra til mer rettferdighet»

Men som en halvgammel mann med bakgrunn fra historiefaget, skulle jeg gjerne sett at vi diskuterte dette med større tvisyn enn den skråsikkerheten som preger overivrige aktivister akkurat nå.

Men aller helst skulle vi ikke diskutere minnesmerker fra fortida i det hele tatt. Vi burde heller bekymre oss for skjebnen til framtidas statuer.

Hvem er det i vår tid som vil havne på sokkel, eller få en bydel eller veistubb oppkalt etter seg? Det kan vi ikke vite, selvsagt, men vi kan jo ta utgangspunkt i våre to siste statsledere. Jens Stoltenberg fra dynastiet Stoltenberg, og Erna Solberg. Det er ingen grunn til å bli forundret om begge står på sokkel om 100 år, eller at bydelen Møhlenpris i Bergen i det minste har byttet navn til Solbergsminde.

Det er jo slik at statsledere gjerne får statuer etter seg, eller ting oppkalt i sitt navn, nesten uansett hvor godt eller dårlig ettermæle de ender med. Det finnes et Jimmy Carter Presidential Library and Museum i Georgia, USA, for Guds skyld. Både Jens og Erna har vært statsledere lenger enn de fleste andre i norsk historie. Jens ledet oss dessuten gjennom et nasjonalt traume, og Erna … vel.

Erna har vært trygg og god og folkelig, ifølge mange.

Stoltenberg vil trolig få en kystnær statue, slik at han kan peke vestover, mot Donald Trumps rike på den andre siden av Atlanteren. Han var jo amerikavenn, den for lengst avdøde statsministeren og lederen for USAs militære gren for internasjonale operasjoner, kalt «NATO», kan folk fortelle sine tydelig uinteresserte barn.

Les også: «Våre folkevalgte og industrien legger til rette for naturødeleggelse av episke proposjoner»

Men sett at det vi snakker om faktisk slår til. At klimakrisen er like reell som de fleste av oss frykter. At vi ikke klarer å snu utviklingen. At vårt uttak av olje bidrar til at verden slik vi kjenner den, går under. Da er det ikke talen til Jens Stoltenberg i Oslo domkirke 24. juli 2011 folk vil huske ham for. «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet», du vet.

Det er ikke engang Stoltenberg som haleheng til Donald Trump under imperiets siste dager våre barnebarn vil snakke om.

Vår Jens vil for framtidas mennesker være han som sviktet der det gjaldt som aller, aller mest. Jens Stoltenberg vil være mannen som laget sinnrike regler for et «oljefond» som skulle sørge for at nasjonen for alltid ville ha nok sølvpenger å leve for, og ble hyllet for det i sin samtid. Av en kynisk befolkning som er å sammenligne med dem som beriket seg på slavehandel, om ikke enda verre, vil de kanskje skrive i aviskommentarene om hundre år.

Les også: «Norge trenger å gjøre det billigere å reise kollektivt – og dyrere å kjøre bil»

Om statuen av Jens den andre av Stoltenberg ikke drukner i flommene påført av våre utslipp og berikelse, er det ikke veldig vanskelig å se for seg at framtidas ungdom vil pælme hele Stoltenberg-monumentet på havet.

Og Erna Solberg? Vel er bergenserne stolte av sine egne, og Mølhenpris, unnskyld; Solbergsminde, ligger så høyt at vannmassene som for lengst har slukt fisketorget og Bryggen, ikke klarer å rikke ved Solbergsminde. Men vi skal ikke se bort ifra at også bergenserne vil være mer opptatt av at Solberg var øverste leder for et land som produserte rundt 2000 millioner salgbare standard kubikkmeter oljeekvivalenter på hennes åtte år lange vakt enn at hun beholdt roen under den såkalte «koronakrisen», av framtidas historikere beskrevet som et av mange tidlige krisetegn i petro-kapitalismen.

Det systemet, vil de skrive, som nådde sitt endelikt da Amsterdam ikke lenger kunne berges fra vannmassene, og ikke minst under den påfølgende krigen og massemigrasjonen i årene 2051–2057.

Det er fint med omkamper om historien, det er ofte helt nødvendig. Men vi bør kanskje være like flinke til å se framover som bakover, og velge ledere som gjør sitt ytterste for at monumentene etter dem står trygt om hundre år.

Både for tidevannet og for rasende ungdom.