Baksiden av medaljen

Skuta Norge går godt økonomisk, men det er skjær i sjøen.

Norge har ti tusen milliarder på bok, prisstigningen er lav, arbeidstakerne kan vente seg økt lønn og arbeidsledigheten er relativt lav.

Men bak ledighetstallene skjuler det seg en dårlig nyhet: Andelen av den norske befolkningen som er i jobb er for lav, spesielt når vi sammenligner med andre land hvor pilene peker oppover.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) advarer nordmenn mot å bli selvtilfredse. Siden årtusenskiftet har andelen sysselsatte her til lands sunket fra over 80 til 78 prosent.

De fem beste OECD-landene har økt andelen fra 81 til over 83 prosent. Her går utviklingen altså i forskjellig retning.

Noe av årsaken til synkende sysselsettingsgrad i Norge finner vi det faktum at eldre har lavere yrkesdeltakelse enn yngre. Det teller også inn at ungdom tar lengre utdanninger enn tidligere. Statistikken tar nemlig for seg befolkningen mellom 15 og 64 år.

Det hører med til historien at Ap-leder Jonas Gahr Støre forsøkte å få satt søkelyset på denne problemstillingen allerede i 2017-valgkampen.

Det var som å tale for døve ører. Statsminister Erna Solberg kunne jo smykke seg med at arbeidsledigheten var på vei ned, og begrepet sysselsettingandel er det så godt som ingen velgere som bryr seg om.

Utakk er verdens lønn. Men det er absolutt grunn til å lytte til advarslene fra Støre, og nå altså OECD. Det er nemlig et alvorlig sykdomstegn ved norsk økonomi at så vidt stor andel av den voksne befolkningen ikke er i jobb.

Dette blir en enda større utfordring om kort tid, når eldrebølgen slår inn og oljeinntektene etter hvert avtar.

OECD mener at trygdeytelser til uføre og sykemeldte er for gode i Norge og anbefaler innstramming for å styrke sysselsettingen.

Dette er et typisk råd fra fagøkonomisk hold og bør derfor tas med minst to klyper salt.

Det er fornuftig å begrense antallet nordmenn på uføretrygd, men det bør skje gjennom et strengt regelverk og ikke minst en bedre tilrettelegging for å jobbe fullt eller delvis.

Her må imidlertid kreftene settes inn på å hindre at mange unge havner på uføretrygd. Å kutte i størrelsen på ytelsene er ikke veien å gå.

Det samme gjelder for sykefraværet. Kutt i sykelønna er slett ikke løsningen. Vi må holde fast på det tillitsfulle samarbeidet mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og myndigheter.

Dette samspillet har slått spesielt positivt ut på sykefraværet i industrien. Utfordringen er først og fremst å få ned det høye sykefraværet i offentlig sektor.

Full lønn under sykdom er hellig for fagbevegelsen og en heldig ordning for Norge. Alternativet er full konfrontasjon, med de uheldige følger det vil få.

OECD har imidlertid et poeng med anbefalingen om å gi arbeidsgiverne en større økonomisk motivasjon for å få syke tilbake til jobb.

I dag er det slik at arbeidsgiverne betaler sykepenger de første 16 dagene mens staten etter det tar hele regningen i opptil ett år. En bedre ordning vil være at arbeidsgiverne må betale deler av sykelønna for langtidssyke mens de på den annen side må betale tilsvarende mindre for det korte fraværet.

Da vil bedriftene gå i pluss når de får langtidssyke tidligere i jobb.

Dette er i tråd med et gammelt forslag som er lansert i flere varianter både fra regjeringshold og sist fra et utvalg som har vært ledet av professor Steinar Holden. Det er på tide å sette ideen ut i livet.