Bakrus etter Arbeiderparty

Now the party's over
I'm so tired
Roxy Music, 1982

Onsdag denne uka skulle Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre oppsummere partiets halvår. Pressemøtet måtte utsettes. Fordi statsminister Erna Solberg la sin annonsering av nye tilskudd til regjeringa samtidig.

Det var ikke tilfeldig. Maktutøvelse kan ofte også være ganske liten i sin natur. Jonas ble stående med lua i hånda.

Eh, kan dere komme i morgen isteden?

Mye, for ikke å si alt, tyder på at festen er over for Støres Arbeiderparti. I begynnelsen av 2015 sto jubelen i taket. Partyhattene og cavaen ble funnet fram da partiet i februar hadde en snittoppslutning på meningsmålingene på 41,9 prosent.

De var tilbake på historiske høyder. Skål! Drøyt to år seinere, da det faktisk var valg, hadde folk begynt å gå hjem.

Stemmetallene viste 27,4 prosent til Støres parti. Etter siste måling denne uka stoppet pila på 23,2 prosent i gjennomsnitt for desember. Det er et betydelig lavere nivå enn partiet hadde på vei inn i året. Heller ikke 2019 var et godt år.

Det er fattig trøst, men det er ikke bare hos Støre det begynner å tynnes på dansegulvet.

Også de fleste andre sosialdemokratiske arbeiderpartier opplever avvisning. Nå sist var det Labour som gjorde sitt dårligste valg siden 1935.

Oppslutningen rundt om i Europa har vært nedadgående lenge. Selv her oppe i sosialdemokratiets vugge og borg, har man begynt å rydde opp etter festen.

I Danmark klorer sosialdemokratene seg fast på nachspielet, men har måttet ta et par støttesteg til høyre. I Sverige har de gått videre for å bli med på noen andres fest. De sitter i regjeringskvartalet, men har vannet ut sin egen politikk til det ugjenkjennelige. Sosialdemokratiet er i bakrus.

Dagsavisen har gjennom de siste ukene presentert lengre, dokumenterende reportasjer fra Arbeiderpartiets grasrot. Serien har hatt tittelen: «Arbeiderpartiets tunge vei tilbake». Våre dyktige reportere har kjent på partystemningen i Stavanger, i Trøndelag, i Odda/Tyssdedal og i Groruddalen i Oslo. De har vel knapt møtt noen som er feststemt på sin vei.

Men mange av bevegelsens gutter og jenter, ser halvfulle – ikke halvtomme – glass.

De er pragmatiske optimister, de ser muligheter for de verdiene de tror på. Men først må det ryddes opp.

Den røde tråden i serien er at mange peker på ledelsen som et problem. Og kanskje aller mest på avstanden opp til den. Lyden fra gulvet når ikke opp. De blir ikke hørt. Bare hvert tredje LO-medlem stemte Arbeiderpartiet i høstens valg.

I Odda sier postbud og lokalpolitiker for Ap, Vidar Solvi, at han ikke har noe imot Støre som leder – en typisk frase – men «mange sier til meg at de ikke får til å stemme på Ap så lenge han er leder».

Distansen bekreftes av Anita Steinkjer som er leder for LO og lokalpolitiker for Ap i Verdal.

Hun er ikke i tvil om hvem hun føler seg nærmest av sin egen partileder og Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum: «Hvis jeg skulle vært i samme rom som de to, vet jeg hvor jeg ville gått for å slå av en prat. Vedum er mer spiselig for den menige nordmann».

Vedums Senterparti har i løpet av 2019 økt oppslutningen med 50 prosent. Fra 12 til 18 prosent. De politiske sakene er viktige, men partiledernes evne til å snakke med, til og om folk, er avgjørende.

Nils Johan Ystanes, tidligere LO-topp i industrisamfunnet Odda, vil ha fornyelse. «Man må se på ledelsen». «Ut med dem», sier han. Fra Trondheim smeller det fra Ap-veteranen Brit Næsgård Kvaale: «Jeg får ham ikke til å passe som leder for partiet».

Det er sterke ord. Men vil en ny ledelse hjelpe? Etter seks år med borgerlig styre, henger Ap i tauene. De hadde først fire år i halvhjerta opposisjon.

Perioden var en slags refleksjon av Støres lynne og temperament, en behagelig og diplomatisk mann. En med utpreget sans for kompromisser og ansvarlighet.

Når partiet våkna fra dvalen etter å ha tapt igjen i 2017, var det som om kruttet var vått. Initiativet var borte, musklene hadde svunnet. Idet giganten prøvde å komme seg opp i knestående, slo Giske-saken inn som ei slegge. Siden har Arbeiderpartiet knapt satt dagsorden.

De prøvde med skolemat i valgkampen, men når alternativt budsjett kom i høst, så var det knapt spor av de tre milliardene som var lovet.

Det smaker ikke av politikk som er fryktelig villet. Rødt krever statsrådshoder i Nav-saken før Ap har rukket å si «dette må granskes», og Sp går i krigen mot lederlønninger i staten. Dette burde vært paradegrener for Arbeiderpartiet.

Den manglende evnen til å sette dagsorden og ta tydelig stilling, frustrerer grasrota. Uten makta som mørtel har Ap smuldret opp i opposisjon.

På fem år partiet gått fra 41,9 til 23,2. Det er dramatisk, men det er også et trist faktum: I en polarisert tid, i identitets- og særinteressepolitikkens tid, er det som om det ikke er plass til et tregt, ansvarlig, helhetstenkende og anstendig parti i opposisjon. Det er egentlig forstemmende.

Rådene fra grasrota er tydelige, men de spriker. I Stavanger har en partiveteran stifta et konkurrerende parti, Industri- og næringspartiet

. Det advares mot MDG. Men i samme by har Ap også kapret ordførerposten for første gang på 25 år. Kari Nessa Nordtun klarte å samle Ap, MDG, SV, Rødt, Sp og det lokale bompengepartiet.

Pragmatismen og viljen til makt er sterk. Partiet gjorde sitt dårligste valg noensinne i høst, men har fortsatt flest ordførere i landet. Til tross for et rustent valgkampapparat. Det er kake igjen.

Det er mye å bygge på. Men ikke siden Johan Nygaardsvolds morgentimer 9. april har en Arbeiderparti-leder hatt en tøffere utfordring enn Jonas Gahr Støre har nå.

Han må spisse budskapet og samle folkene.

Forene industri med bærekraft, by med land, elite med folk. Det er en formidabel oppgave. Han har partiets tillit, men mest fordi han står aleine i partitoppen som ei furu i krattskog. Per i dag har partiet ingen alternativer.

Jonas Gahr Støre vil bli en fantastisk statsminister for landet. Men kanskje er han ikke en fantastisk leder for partiet.

Gro Harlem Brundtland og Einar Gerhardsen har begge gjort det før ham: De har gått av som partiledere, men forblitt statsministerkandidater.

Kommer Arbeiderpartiet seg ut av skyggen og vinner neste valg, kan det være veien å gå. Jonas styrer landet og en ny partileder kan reise og lytte, bygge organisasjon, og et nytt og moderne Arbeiderparti. Og kladde på invitasjon til ny sosialdemokratisk fest. Jeg kommer.