Avsporing eller håp?

Mange er skeptiske til Oslo-prosessen for Venezuela. Når stadig flere internasjonale aktører likevel støtter initiativet, er det ikke fordi de er naive, men fordi det finnes få alternativer til forhandling.

Det har gått en drøy måned siden det ble kjent at Norge har forsøkt å tilrettelegge for dialog mellom regjeringen og opposisjonen i Venezuela. Etter de første to møtene i Oslo stoppet prosessen tilsynelatende opp. I etterkant har det ikke manglet på kritikk av «Oslo-kanalen», men samtidig har stadig flere støttet det norske initiativet. I forrige uke brøt toppmøtet i Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) sammen på grunn av uenighet om Venezuela. Det viser at det ikke er Oslo-forhandlingene som egentlig er problemet, men splittelse om strategi for å løse krisen.

Før toppmøtet hevdet generalsekretæren i OAS, Luis Almagro, at Oslo-forhandlingene hadde bidratt til å svekke opposisjonslederen Juan Guaidós popularitet. Også tidligere president i Spania, Felipe Gonzáles, advarte mot dialog. Mens USAs spesialrepresentant for Venezuela, den gamle hauken Elliot Abrams, har antydet støtte til forhandlinger, er mange andre i administrasjonen sterkt kritiske. De reflekterer skepsisen blant deler av opposisjonen, og særlig grupper i eksil, i blant annet USA og Spania.

Det er lett å se hvor skepsisen kommer fra. Venezuela har lange tradisjoner for politisk dialog som løsning på kriser. Det endret seg etter at Hugo Chavez tok over i 1999. Opposisjonspolitikere og interessegrupper opplevde at de ble invitert til dialog, men at avtaler i etterkant ble ignorert, og at Chávez gjorde narr av dem, gjerne på TV.

Etter olje-lockout og kuppforsøk i 2002, kom partene, med bistand fra Carter-senteret, i 2003 til enighet om en avtale om demokratiske prinsipper og avvæpning av sivile aktører. Men senere har alle dialogforsøk mislyktes. I 2014, etter at Nicolás Maduro hadde overtatt makten, stupte oljeprisen, og Venezuela eksploderte i demonstrasjoner. Regjeringen svarte med å arrangere en nasjonal fredskonferanse, og inviterte Unionen av søramerikanske stater (UNASUR) til å delta. Etter en lite konstruktiv prosess endte dialogen uten annet resultat enn at demonstrasjonene svant hen, og regjeringen konsoliderte sin makt.

Det samme gjentok seg i 2016, da tre tidligere statsoverhoder og en utsending fra Vatikanet forsøkte å samle partene. Igjen endte samtalene uten resultat, men med en svekket og splittet opposisjon. I 2017 eksploderte igjen protestene mot økonomisk krise og politiske tilstramninger. Rundt 150 personer ble drept, og det ble tatt over 800 nye politiske fanger. Det ble tatt initiativ til dialog i Den dominikanske republikk, men etter seks forhandlingsrunder strandet de på uenighet om nyvalg og den allmektige grunnlovsforsamlingen nedsatt av Maduro. Igjen var resultatet at opprøret ble roet, opposisjonen splittet, og regjeringsmakten befestet.

Mange spør seg derfor hva som kan komme ut av en ny runde med dialog, mens andre mener det er prinsipielt feil å forhandle med en stat som står bak korrupsjon og menneskerettighetsovergrep. Tidligere i juni besøkte FNs høykommissær Michelle Bachelet landet, og fikk bekreftet omfattende menneskerettighetsbrudd. Men samme dag som Maduro lovet henne å bekjempe tortur, ble marinekaptein Rafael Acosta fengslet for landsforræderi. Han døde lørdag etter å ha blitt utsatt for grov tortur.

Når stadig flere internasjonale aktører likevel støtter Oslo-prosessen er det ikke fordi de er naive, men fordi det finnes få andre løsninger. Utnevningen av Juan Guaidó som president med håp om at det militære maktapparatet skulle skifte side i januar, mislyktes. Det samme gjorde mediestuntet da man forsøkte å kjøre inn i landet med nødhjelpskonvoier i februar, og forsøket på maktovertakelse 30. april.

USAs trusler om bruk av militærmakt har aldri vært særlig troverdig. Sanksjonene trappes samtidig opp uten en klar plan om hvordan de skal bidra til endring, men med store konsekvenser for lokalbefolkningen. Jo mer utarmet befolkningen blir, jo mer sannsynlig er det at de velger migrasjon fremfor opposisjon.

Det store spørsmålet nå bør derfor ikke være om man skal ha samtaler, men hvordan og når, og hvordan man skal sørge for at også den svakeste parten, som her er opposisjonen, har forhandlingskort. Regjeringen har, på tross av økonomisk krise, kontroll over økonomien, livsnødvendig matfordeling og et mektig sikkerhetsapparat.

For å få til en dialog trenger man rom og fred fra mylderet av «spoilere» med et utall av egne politiske agendaer. Det er Norge kjent for å være god til å skape. Men man trenger også aktører som kan balansere et overveldende asymmetrisk forhold mellom opposisjonen og regjeringen. Til det kreves tyngre aktører en Norge, og at man samles om å bruke ulike virkemidler strategisk. Målet kan ikke være å eliminere en av partene, men å gi aktører på opposisjons- og regjeringssiden insentiver til å samarbeide om å løse den største krisen i Latin-Amerikas nyere historie. At EUs kontaktgruppe, latinamerikanske toppdiplomater av ulike slag og nøkkelpersoner i USAs regjering kan se ut som de er inne på samme tanken, gir litt håp.