Auschwitz som politisk slagmark

Verden markerer i disse dager at det er 75 år siden Den røde armes soldater rykket inn i Auschwitz 27. januar 1945. Da hadde nazistene rukket å skyte, sulte, slå i hjel og gasse over én million mennesker.

De fleste av dem europeiske jøder, men også titusenvis av polske ikke-jøder, sigøynere og sovjetiske krigsfanger.

I år er det blitt konkurranse om å markere tragedien. Verdens blikk er flyttet fra Polen til Jerusalem. Torsdag var det markering i Jerusalem, og på mandag er det høytideligheter med overlevende i selve leiren utenfor Krakow.

Som det er hvert år. I konsentrasjonsleirens ovner gikk det mennesker fra alle land i Europa.

De var ungarere, polakker, franskmenn, nederlendere, grekere, slovaker, belgiere, jugoslaver, italienere og nordmenn. Felles for dem alle var at de ble revet ut av livene sin, satt på tog til Polen og drept på grunn av sin rase og tro.

Kronprins Haakon representerte Norge i Jerusalem sammen med mange statsledere fra hele verden.

Men Polens president Andrzej Duda trakk seg i protest etter at statsledere fra Russland, Tyskland og Frankrike skulle få taletid, men ikke han. Ikke noe land i verden led en verre skjebne enn Polen og deres innbyggere under andre verdenskrig. Hver femte polakk ble drept. Tre millioner av deres jøder ble drept, i tillegg til tre millioner polske ikke-jøder, men si noe, fikk de ikke i Israel. Arrangementet ble gjennomført uten Polen.

Holocaust er selvsagt særlig jødenes tragedie, men det er også vårt alles absolutte felles nullpunkt.

En evig referanse. Auschwitz er selve symbolet på hva vi mennesker faktisk evner å gjøre mot og med hverandre gitt den rette ideologiske overbygningen. Og det skjedde ikke i tider vi ikke kan relatere oss til, i en tid som er lagt i skyggene av historiens tåke, men i en virkelighet som er rett bak oss. Med mennesker som langt på vei hadde samme følelser og tankesett som oss. Ennå kan vi høre stemmene til de som opplevde galskapen.

Ennå kan øyenvitner fortelle oss om sine opplevelser. Ennå kan vi lære.

Det enorme dødsleirkomplekset i Auschwitz skal tjene som en advarsel. Men opptakten til 75-årsmarkeringen er alt annet enn betryggende. Igjen krangles det.

Før markering for fem år siden, kranglet polakkene og russerne etter at Polens utenriksminister hadde hevdet at det var ukrainere og ikke russere som hadde vært først inn portene i Auschwitz. Russerne svarte med å offentliggjøre dokumenter som viste at leien var befridd av soldater fra hele Sovjet, fra Russland, Ukraina, Hviterusland, Armenia og Georgia. Polakkene ville ikke gi erkefienden Russland æren.

Kanskje er det ikke så rart. Russerne behandlet Polen dårlig før, under og etter andre verdenskrig. Og nå.

Historien gjentar seg. I år har de gamle fiendene Russland og Polen altså igjen røket uklar. Og det handler om andre verdenskrig, om historien og bruken av den. For den som tror at historie er en rekke fakta og hendelsesforløp man enes om, må tro om igjen. Historie er formbart materiale, som kan brukes i politikk, i påvirkning.

Det vet Russlands president Vladimir Putin, som før jul regelrett løy. Han ga Polen skylda for krigen. Og kalte dem antisemitter.

Putin er nemlig fortsatt opprørt over at EU-parlamentet uttalte at Sovjet gjennom en avtale med Nazi-Tyskland var medansvarlig for utbruddet av krigen. En hemmelig del av avtalen var å splitte opp Polen, dele landet mellom seg.

Da er det åpenbart provoserende for polakkene å få beskjed om at det var de som startet det hele.

Den besværlige ikke-angrepspakten mellom Stalin og Hitler, som russerne prøver å tåkelegge, bryter med den for Putin helt sentrale minnepolitikken.

Andre verdenskrig, Den store fedrelandskrigen, er nemlig russernes viktigste samlingspunkt, nasjonens største bragd, og dette brukes aktivt i den nasjonale politikken. Den gamle krigen binder det nye Russland sammen. At Putin nå langet ut mot Polen, er et forsvar for det nasjonale selvbildet, bygd på plettfri vandel som fascistenes nemesis.

Under arrangementet i Israel torsdag var det krigens seierherrer som talte.

Og Tyskland. At Frankrike, hvis bidrag til nedkjempingen av Nazi-Tyskland var begrenset, og ikke Polen, får taletid når man skal minnes holocaust, er smått absurd.

Kanskje er det noe i polakkenes konspirasjonsteorier om at arrangøren i Jerusalem, World Holocaust Forum og dets mektige økonomiske støttespiller Moshe Kantor, aktivt har søkt å ta oppmerksomheten bort fra Polen.

Altså at holocaust er brukt som vektstang i kampen mellom Russland og Polen, og for å styrke den skakkjørte israelske statsministeren Netanyahus posisjon.

Kantor er russisk jøde, mangemilliardær og Putin-støtte, og skal ha bidratt til at president Andrzej Duda ble nektet å tale. Lederen for det statlige Auschwitz-museet i Polen gikk onsdag i The Times of Israel ut mot arrangementet og anklaget World Holocaust Forum for å prøve å erstatte arrangementet i Auschwitz. «Provoserende og umodent», sa Piotr Cywinski.

Det er som et uverdig arveoppgjør. 70–80 millioner mennesker mistet livet under krigen. Det burde lært oss en hel del om sameksistens. Men selv denne katastrofen manipuleres og brukes. Har vi intet lært, må en spørre.