Arbeidere, foren eder. For 2. pinsedag

Fri 18. mai, Høyre? Det høres deilig ut. Men nei takk, likevel.

I Trøndelag har vi en tradisjon som resten av landet ikke bedriver i like stor utstrekning: Vi tenner pinsebål. Vi samler det vi måtte ha samlet opp i løpet av året som har gått, pælmer det på bålet og lar det stå til. Men vi aner ikke hvorfor.

Vi var i Trøndelag i helgen. Vi tente bål, selvsagt, og nøt den varme sommerkvelden.

Vårt bål var det største og fineste vi kunne se der vi skuet utover dalen. En øl i hånda og et barn i den andre, og stadig nye ting bak låven som kunne hives på bålet.

«Hvorfor brenner vi bål», spurte eldstemann.

«Fordi vi feirer en hellig ånd, sønn».

«Hva betyr det?»

«At Herrens disipler fikk den Hellige ånd, 49 dager etter at Guds sønn, som egentlig er Gud selv, men også hans sønn, døde på korset. For våre synder».

«Men hva betyr det?»

«At Gud, Jesus og Den hellige ånd er ett, men også tre».

«Men pappa ...»

«Og i dag markerer vi at Gud lot sin sønn, altså seg selv, men enda ikke, henge på korset, og så, 49 dager senere, lot Jesu disipler fylle av Den hellige ånd. Altså seg selv, og sin sønn».

«Ok … Men pappa. Hvorfor tenner vi bål i kveld?»

Ja, si det. Kanskje for at vi alle skal føle Den hellige ånd brenne i våre hjerter, i vår sjel, lik Thomas, senere Peter, og alle de andre apostlene gjorde det på denne dagen i det som må ha vært år 33?

Les også: Høyre-politiker vil bytte bort 2. pinsedag som fridag

Femåringen nikker. Slik må det være, for det har pappa sagt. Mannen på 70, bestefar, nikker også.

Slik er det nok. Hans kone sier heller ikke imot, for dette hørtes da teologisk riktig nok ut, og ærlig talt: Hun aner ikke. Ikke hun heller.

Du skal slite med å finne en trønder som kan forklare meningen med pinsebålet, rent bortsett fra det praktiske formålet. Vi brenner all dritten som har samlet seg opp siden forrige bål.

Det er ikke så mange som kan forklare hva pinsen er heller. Og enda mindre hvorfor vi må feire denne hendelsen ikke bare med en første, men også en andre pinsedag.

Men å fjerne andre pinsedag som fridag, som helligdag, for å få den igjen 18. mai, slik Høyres Stefan Heggelund foreslår? Bytte denne dag to av en diffus feiring som stadig færre har et forhold til, med en meget håndgripelig og konkret fridag etter dagen, en dag til å pleie bakrusen etter den nasjonale glød og det femte glasset med champagne?

Nei takk. Absolutt ikke.

Det er ikke bare jeg som takker nei. I Facebook-gruppen «Arbeiderkamp» mottas utspillet til Høyres Stefan Heggelund med en kald skulder og et glødende raseri.

Det handler ikke om selve dagen, men om at andre pinsedag alltid faller på en mandag, der 18. mai vil kunne falle på både lørdag og søndag. Det vil bety at man må jobbe en hel arbeidsdag ekstra, uten ekstra kompensasjon, sånn rundt regnet i to av sju år. Bra for arbeidsgiver, kanskje. Ikke så bra for oss som hever en årslønn.

Det er jo en bakstreversk og sutrete reaksjon på et kanskje velmenende forslag, kan man tenke.

Stefan Heggelund, som lover å spille inn forslaget sitt til programkomiteen i Høyre, har rett i mye når han grunngir forslaget i VG. Andre pinsedag har ingen religiøs betydning i seg selv, og vi har allerede avskaffet 3. pinsedag som nasjonal helligdag. For 250 år siden.

Han tar likevel feil i et avgjørende spørsmål, nemlig dette om at vi mister fridager gjennom forslaget. «Ja, det er riktig, men det tror jeg ikke folk er så veldig opptatt av», sier han til VG.

Det er liksom for smått å bry seg om. Men nei, Heggelund, det er ikke for smått.

Ikke i en tid der vanlige arbeidsfolk føler seg skviset av det økonomiske systemet vi lever under, i en tid der ansatte i privat eller offentlig sektor opplever at jobben er i fare, eller i voldsom endring, og medbestemmelsen er så godt som ikke-eksisterende.

Det er kan hende ingen grunn til å betvile motivene til Stefan Heggelund i denne konkrete saken. Men timingen er ikke god. Vi står i begynnelsen av en krise, og veien videre er høyst usikker. Ikke minst for arbeidstakere i utsatte sektorer og yrker. Men først og fremst handler motstanden om en følelse av påførte nederlag.

Av en velferdsstat der sikkerhetsnettet blir stadig mer grovmasket, der flere faller gjennom det og havner utenfor. Der mange ikke lenger stoler på at nettet holder og vil sørge for en myk landing om uhellet først er ute.

Og det handler om avsender.

Heggelund representerer partiet som har statsråden som ber folk gå på sosialen mens de venter på penger fra Nav under koronakrisen. Han er stortingspolitiker for Høyre, partiet som har kuttet i arbeidsledighetstrygden, økt skattene på arbeidsreiser og ikke gir arbeidsledige feriepenger.

Da Høyre-statsråd Henrik Asheim var leder i Unge Høyre, tok han til orde for å avskaffe 1. mai som fridag.

Fordi «fridagens fremste funksjon i dag er at voksne kan jobbe i hagen mens russen sover ut rusen», sa han til VG i 2011. Tidligere regjeringspartner Frp foreslår jevnlig å avskaffe 1. mai som fridag.

Les også: «Regjeringen driver knallhard klassejustis. Eller elendig ledelse»

Nåværende regjeringspartner Venstre har foreslått å fjerne en hel ferieuke for arbeidstakere over 60. Da Kjell Magne Bondevik og KrF, av alle, foreslo å fjerne andre pinsedag som fridag i 1998, svarte landets arbeidstakere med politisk streik. Som det skrives på Arbeiderkamp: «diskusjonen får fram hvem de arbeiderfiendtlige partiene er». Kort sagt: Vi er mange som ikke stoler på de borgerlige når de foreslår å fjerne fridager, eller å flytte på dem. Enda litt kortere: Det er ikke fra den politiske fløyen vår rett til ferie kommer.

Jeg vil gjerne ha fri 18. mai. Etter fotballrunde og øl dagen før dagen og selve dagen fylt med bobler i glasset.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke føler meg veldig fylt av Den hellige ånd i pinsen, uansett hvor stort og fint bålet vårt er. Ikke blir jeg mer språkmektig av å stirre inn i flammene og røyken, heller. (Ja, en pinsereferanse. www.google.com.)

Men avsenderen gjør at jeg betakker meg. Da vil jeg heller stå der ved pinsebålet og stotre usammenhengende teologiske forklaringer til eldstemann også neste år.