Ansiktsløs ro

Senest neste fredag får vi trolig beskjed om at Norge, eller i alle fall deler av landet, følger eksemplene fra Island og Danmark, som krever (i Islands tilfelle) eller anbefaler (Danmark) munnbind ved offentlig transport og i alle situasjoner der det ikke er mulig å holde to meters avstand.

Det er den naturlige konklusjonen etter at Folkehelseinstituttet oppdaterte sin «kunnskapsoppsummering om munnbind», og nå avslutter rådene slik: «FHI har bedt om og fått oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet om å vurdere bruken av munnbind i Norge, og vil svare på dette oppdraget i midten av august».

Omtrent samtidig som FHI-oppdateringen, var familien på reisefot.

Vi skulle ut og fly for første gang siden koronautbruddet, og var forberedt på at det ville oppleves skremmende eller i alle fall litt rart med et fly fullt av ansiktsløse mennesker.

Slik ble det ikke. Munnbindet kom på i køen til boarding.

Vi sto ikke noe tettere der enn vi i praksis tvinges til å gjøre mange ganger om dagen når vi er hjemme.

Ved på- og avstigning var medpassasjerene mer disiplinerte enn jeg kan huske å ha sett på noe fly, for ikke å snakke om buss, T-bane eller i ettermiddagskøen på vår lokale matbutikk. Og da vi satte oss ned i hvert vårt sete, hersket det en helt annen ro over flykabinen enn jeg har vært med på tidligere.

Det samme kan sies om familien.

Plutselig satt to voksne og tre barn i dyp konsentrasjon. Vi var i ett med oss selv, og holdt på med én ting hver, én ting om gangen. Idet stillheten senket seg, tenkte jeg at det var som om vi alle pustet litt roligere.

Kunne det ha med munnbindet å gjøre?

Jeg googlet «puste i pose» for å finne ut hvorfor det anbefales for å berolige personer som lider av angstanfall. På ung.no fant jeg følgende svar: «Hvis man hyperventilerer (det vil si puster raskt og dypt under f.eks. panikkanfall) vil syrenivået i blodet gå ned, siden man puster ut for mye av karbondioksidet.

Dette kan føre til svimmelhet, pitringer i armer og en ekkel følelse i kroppen. Når man puster i pose vil man puste inn igjen en del av karbondioksidet, og man kan forbedre syre-basebalansen igjen».

Da vi kontrollert forlot flyet en og en stolrekke om gangen mens vi alle pustet rolig inn i munnbindene våre, var den kollektive syrebalansen definitivt på et bedre nivå enn den fort kunne ha vært på T-bane eller buss midt i rushen.

Faktisk var det som om munnbindet ble noe konkret i en uvirkelig og abstrakt situasjon, og at det minnet folk på å ta ut litt større avstand og vise hensyn til hverandre.