Alt for Norge

Jeg har lenge latt meg fascinere av TVNorge-programmet «Alt for Norge», som i år feirer 10 år på skjermen.

Litt fordi jeg liker den høye feelgood-faktoren (smigret over at de liker Norge så godt), men aller mest ser jeg programmet på grunn av de norsk-amerikanske deltakerne.

I sesong etter sesong kommer de i flokker over dammen for å lete etter sine norske forfedre. Og selv om de utad kan virke ulike som mennesketyper, har de minst to ting felles: De er fylt av en helt voldsom forfedrelandskjærlighet, og de kan bryte sammen i krampegråt bare ved tanken på å få møte en femmenning fra Fusa.

Det gråtes i det hele tatt svært mye i «Alt for Norge». Deltakerne gråter ved synet av glade, norske barn på 17. mai, de gråter når de får høre at noen fødte et barn på en liten fjellgård i Sogn i 1854, de gråter ved tanken på hvor glad gamle bestemor i Minnesota vil bli når hun får høre at de har spist lefse i togkupeen på Raumabanen.

En helt vanlig, kjedelig norsk konfirmasjonsgudstjeneste i en kirke på Dovre utløser nærmest en slags religiøs vekkelse (anført av en storgråtende dame i rosa tyll). Og når norsk-amerikanerne får høre at de skal få ha på seg en bunad fra hjemtraktene til sin tipp-tipp-tipp-oldemor fra Kløfta, gråter de så inderlig og så heftig at man får lyst til å sende inn et krisepsykiatrisk team.

Samtidig skjønner man litt mellom linjene at de syns vi nordmenn er litt rare, også. De syns for eksempel at vi har mye pussig pålegg på tube. En syns rømmegrøt var en merkelig ting. «Skal dette være søtt, skal det være salt, hva er egentlig greia?» spurte han usikkert.

En ung dame falt i staver over all sjokoladen vi tilsynelatende alltid har med på tur i fjellet. «Always this Kvikk Lunsj», sa hun tankefullt. De dåner dessuten ved synet av en unnselig, norsk utedo.

Men det rareste vi har, er visst det norske språket. De fleste greier ikke uttale noen ting på norsk. Legendarisk er vinneren fra sesong 5, Beth fra Minnesota, og hennes radbrekking av «gratulerer med dagen». Full av 17. mai-entusiasme, ropte hun lykkelig: «Grøteliggen det magen»!

I det hele tatt virker de veldig lykkelige, norsk-amerikanerne.

Jeg blir faktisk litt misunnelig på dem. Jeg får lyst til selv å dra ut for å finne mine egne forfedre. Jeg trenger ikke dra så langt som dem, heller. På et sted bare en tre timers kjøretur nedover Sveriges vestkyst vet jeg at jeg har slektninger jeg har aldri har møtt.

De er etterkommere av min tippoldefar Albert Abrahamsson, som utvandret til Norge som ung. Jeg ser for meg at jeg drar ned dit, med TV-kameraer på slep.

Til min store glede møter jeg min egen, dypt savnede femmenning der på gata. Det er en litt sliten, godt voksen, en smule overvektig mann som bærer på et par ICA-poser. Jeg kaster meg gledestrålende rundt halsen på ham, mens jeg gråter i strie strømmer. Litt brydd frigjør femmenningen seg fra favntaket mitt. «Jag ska ju bara hem och äta min lunch», sier han.