Aller minst lykkelig (47)

West på lørdag: Jeg var lykkelig uvitende om at jeg i januar nådde livets bunn.

«Folk er minst lykkelige når de er 47 år. Livet ser som mørkest ut når vi er 47 år».

Eller enda mer presist, du er på ditt livs minst lykkelige sted når du er 47,2.

Jeg er 47,3 år.

Det er som i Beatles-sangen, «Getting Better»: A little better all the time – It can’t get no worse.

Det betyr at jeg i januar i år nådde bunnpunktet i livet.

Aldri før skal jeg ha følt på mindre lykke enn jeg gjorde i januar 2020. I hvert fall ifølge nyere forskning, slik den ble formidla av forskning.no denne uka.

Og her gikk jeg altså rundt på moder jord og følte på et terningkast fire, et helt passe greit liv, uten dype daler, men heller ikke de høyeste tinder.

Et og annet femmer-blaff en bekymringsløs fredagskveld i medvind, for å holde oss til terningen, en og annen toer i frustrasjon over barn og hverdagens sakte død. Men alt i alt, altså, helt greit.

Mens jeg har lullet meg inn i en livsløgn om midt på treet, har jeg altså vært dypt ulykkelig.

For amerikanske forskere har samlet inn data fra 132 land og en halv million mennesker og påberoper seg derfor tyngde når de hevder at det moderne mennesket er på sitt minst lykkelige når det er 47,2 år. Da er midtlivskrisa på sitt tyngste, på sitt dypeste punkt.

Dette finner jeg stor trøst i. Det betyr jo for meg at det har snudd!

Jeg har nådd livets vintersolverv, jeg har akkurat begynt på veien inn i lyset. Jeg har funnet livets bryter. Og faktisk helt uten å ha vært klar over det har jeg vært gjennom livets verste krise!

Forskerne har også påvist som et faktum at det er noe som heter midtlivskrise. Eller 40-årskrise. Da menn panisk går Birken og kvinner drar på yogaretreat. På jakt etter ny mening. Den suksessfulle forfatteren Marie Aubert (som jeg kjenner, for ordens skyld) skrev om krisa i en blogg denne uka, om smerten midt i livet:

«Førtiårskrise er å skjønne at du snart ikke lenger kan velge. Hele, hele livet har du kunnet velge. Du kan alltids bytte studium eller jobb, du kan flytte, du kan gjøre det slutt og finne en annen kjæreste, du kan ta en angrepille og vente til det passer bedre. Men nå smeller dørene igjen i fjeset på deg, en etter en».

Midt i livet, men låst fast.

«Det er ikke lett å tenke at man har valgt seg inn i et hjørne», skriver Aubert. Jobbene du aldri fikk. Ungene som kom. Eller aldri kom. Tyngende ansvar på jobb. Og for familien.

At forskerne peker på at også sjimpanser og orangutanger opplever en midtlivskrise, er – vil jeg tro – fattig trøst.

Når man når 40 har man ifølge forskerne sju års frustrasjon igjen. 44 er verre enn 40. Vi må videre inn i mørket før det lysner. Men det er også et faktum at lykkekurven er formet som en U. Ikke W, heldigvis. Eller B, som hadde vært veldig forvirrende. Det går ikke slakt opp igjen. Det går rett opp, og bunnen er helt faktisk nådd. På 47,2. I januar.

Jeg har (for lengst) begynt på Den store reisen hjem. Mot det evige mørket.

Begynt å telle år framover og innsett at en grovere og grovere porsjon av livet ligger bak meg og at jeg er like langt unna 70 som jeg er 24, som jo er en alder og et liv jeg fortsatt kan fornemme og kjenne på som om det var i går. Men heldigvis har jeg også begynt å gå inn i lyset. 47,3 år. Livets lykkelige vendepunkt har inntruffet, og nå skal alt bli så meget bedre.

Ikke at jeg egentlig har merket det den siste måneden. Men det er likevel godt å vite. Forskning, altså. Hva skulle vi gjort uten?

Lest denne?: «Det er vanskelig å lære barn nettvett når de ser bestemor poste fake news»