Alle skal ned

Det er drømmen vi alle bærer på.

Hun stønnet høyt. Kikket ned. Jeg er feit, sa hun. Neida, prøvde jeg. Jo da, insisterte hun. OK, tenkte jeg.

Men hun er lykkelig. Har møtt en flott mann. Nyter stor suksess i sitt virke. Er kjempeflink og hyllet. Og har man det bra, spiser man jo! Man lever! Drikker vin! Men man blir altså lubben.

Tjukk og blid. Det er prisen for popen.

– Jeg blir aldri tynn igjen, sa hun.

Nei, meget mulig ikke. Gener. Alder. Vi kjemper alle mot vekta. Mot klokka. Mot tyngdekraften. Vi blir ikke 18 igjen, uansett hva vi gjør.

– Det er lettere for menn, sa hun forbitret.

Jeg vet ikke det.

Menn, ja. Vi holder på vi også. Som min mann, trønderen. Han har fått det for seg at han skal ned. Mine argumenter om at det snart er jul og at prosjektet knapt har noen flyevne, preller av.

Det er nødt til å krasje. Men mot bedre vitende har han byttet ut selve livsgrunnlaget, gnisten, poenget med å leve, med knekkebrød. Morgen, middag og kveld spiser han knekkebrød. Knekkebrødkuren.

Øl, pizza, karbo i alle dets sjatteringer og alt annet som gjør livet sånn nogenlunde verdt å leve, er lagt vekk.

Men han er en trendy jævel. Han bruker såkalte økonomiske incentiver. Det er de som skal redde kloden fra klimakollaps, og det er de som skal redde min mann fra 90 kilo. Og redde sommerkropppen 2020.

Han bruker kapitalismens logikk for å stå imot tidas tærende tenner. Han har kjøpt for små bukser.

Med bukser for mange tusen kroner liggende i skapet med prislappen på, får han motivasjon til å sitte og se på at familien spiser pizza og ler på kvelden. Han sitter i egne tanker og tenker på buksene. I størrelse 31.

Jeg har sympati med dem begge. Og kan leve meg inn i scenarioene. Oppgittheten og livsløgnen. Drømmen og håpet. Realitetene og virkeligheten. Jeg har vært der sjøl.

Senest for ett år siden kjøpte jeg en av disse lureskjortene. De som kjøpes med overbevisning om at de passer «når jeg har begynt å trene igjen». Jeg kjøpte den altså for liten. Og den kan brukes, men jeg kan ikke sitte med den, hvis du skjønner.

Jeg kan fortsatt bruke den under en genser. Og det gjorde jeg denne uka, og en kveld skulle jeg ut og spise. Genseren gjorde jobben.

Men inne i lokalet var det helt uutholdelig varmt. Så, hva kunne jeg gjøre? Genseren måtte av. Og skjorta er for trang til å sitte med. Det ble en kort kveld.

Jeg har også disse raptusene der det inne i hodet mitt spiller en film der jeg ser hele «bli sunn»-prosessen i sånne flashbacks. Til soundtracket av «Rocky». Vips så er jeg på den andre siden. Altså sunn og topptrent. Slank, høy og mørk.

Jeg slutter å spise absolutt alt med fett og karbohydrater over natta. Og alt som ikke er netto sunt, kuttes ut. Det betyr at brødskiver ses på som grove trusler.

Kaffe går rett på svartelista. Øl (som jeg elsker mer enn selve livet) kuttes brutalt og helt ut av tilværelsen. Sjokolade, boller, digg, vafler (som jeg også elsker mer enn selve livet), is og pølser avvises bryskt. Og gulrøtter, epler og salat omfavnes som en god, gammel venn.

Og ikke nok med det, mine damer og herrer: Avholdsmann og jeger. Anorakk og helskjegg. Senete og solid. Overlagt og klok. Lun og trygg. Altså ikke bare kjernesunn, men jeg gjennomfører en total personlighetsforvandling. I januar pleier dette å slå inn som en slegge.

Det varer ikke. Jeg har lært. Og jeg har en mentor, et ansikt fra et lite svart-hvitt bilde fra en avis.

I Dagbladet i gamle dager hadde de en fast liten spalte som het «Mitt livsmotto». Jeg husker særlig ett, som jeg har adoptert. Jeg husker ikke hvem sin dype livsvisdom det var, men det var uendelig klokt og har vært en trygg veileder gjennom livet. Mottoet lød: «Gi noe som varer. Gi faen».

Gi faen. Og kjøp litt for store bukser. Det er det logiske valget.