Alle skal med – over til First House

Hver gang Ap åpner døra til First House, blir det tydelig at den politiske interessekampen ikke er viktig for våre toppolitikere.

Så har det altså skjedd igjen. Enda en gang rekrutterer Arbeiderpartiet fra den såkalte rådgivingsbransjen. Denne gangen er det Hadia Tajik som gjør sitt beste for å skade partiets troverdighet ved å hente sin nye rådgiver fra First House.

Og som, liksom for å understreke at politikk på profesjonelt nivå betyr noe ganske annet enn her nede i folkedypet, sender sin avgående rådgiver til NHO, Aps historiske motpart.

Det er ikke første gang. Bjarne Håkon Hanssens ferd fra Ap til rådgivning er velkjent. Det er Sindre Beyer, som gikk fra Statsministerens kontor til Try råd. Roger Ingebrigtsen, Jan-Erik Larsen, Kjetil Lindseth.

Det blir heller ikke siste gang. Et tydeligere signal på at vi har utviklet en egen politisk klasse, løsrevet fra resten av samfunnet, er det vanskelig å finne.

Nei da, de to rådgiverne til Tajik, den avgående og den tiltredende, gjør ikke noe ulovlig. Begge er helt sikkert dyktige folk. Og Hadia Tajik har helt sikkert et brennende ønske om å vinne politiske seirer for sitt parti.

Men det siste er vanskelig når man verken skjønner sin egen tid eller sitt eget parti.

Politikk er interessekamp. Kapital-interesser mot arbeiderklasse, oljeindustri mot klimabevegelse. Utfallet av denne interessekampen betyr faktisk noe for «velgerne», altså for alle oss som bor i dette landet.

Arbeiderbevegelsen, som Tajik og de to bevegelige rådgiverne hennes representerer, har kjempet, tidvis desperat og med ulovlige middel, for sitt ståsted. Slik har de bygd landet.

Livet til vanlige folk blir bedre eller dårligere avhengig av stillingen i denne interessekampen.

De mest velstående får enda mer å rutte med når dagens borgerlige regjering kutter skatten, mens de som skuffes over fra AAP til uføretrygd får vanskeligere liv. Folk flest behøver politikk.

Men ledelsen i bevegelsen, spydspissen i interessekampen, trenger den ikke. Dette sjiktet av toppolitikere, deres rådgivere og folk i tilstøtende bransjer som rådgiving (og ja: mediene), består av folk med samme verdenssyn, nokså lik utdanning og ganske like leiligheter eller hus, og de (vi) møtes for ofte på de samme festene.

Disse folka er mer «anywheres» enn de liker å erkjenne, høyt utdannende mennesker som ikke knytter identiteten sin til stedet de kommer fra eller tilfeldigvis bor på.

De kunne bodd i en hvilken som helst hovedstad og gjort omtrent det de gjør i dag. De har ikke nok penger til å være hevet over politikken, men behøver den mindre enn den stedbundne bonden, som ikke kan ta med seg jorda si og flytte når bygda tømmes.

Mindre enn industriarbeideren som må omstille seg eller flytte når hjørnestensbedriften stenges. Når en Ap-rådgiver kommer rett fra en jobb der hun har solgt sine råd til den som betaler mest, blir dette så tydelig. 

First House selger tjenester til rike mennesker, til særinteresser som bruker sine økonomiske muskler til å kjøpe seg bedre argumenter og snarveier til maktas øre.

Disse kapitalsterke særinteressene tilhører sjelden venstresiden.

Det undergraver arbeiderbevegelsen – og tilliten til den – når politikere og deres rådgivere så enkelt bytter side, fra å kjempe for arbeiderbevegelsens idealer til å selge seg til kapitalmakta.

Mener de ikke det de sier når de snakker i store ord om arbeiderbevegelsens verdier? Er det bare de ordene som er nødvendige her og nå for å bygge en personlig karriere?

Eller er de så hevet over folk flest, over interessekampen, at de ikke ser forskjell på høyre og venstre, på å representere en folkebevegelse og å selge råd til den som kan betale mest?

Og da har vi knapt nevnt Tajiks avgående rådgiver, som gikk hele veien over til NHO. Jo da, vi samarbeider i «den norske modellen». Men dette er ikke samarbeid. Det er å skifte side. Det er lov. Men er det særlig tillitvekkende?

Manifest-leder Magnus Marsdal oppsummerer avstanden mellom folk og sosialdemokratisk elite på Facebook:

«Når store deler av arbeiderklassen har vendt ryggen til sosialdemokratiske maktpartier i stadig flere land, er nettopp disse to egenskapene hos de sosialdemokratiske elitetypene viktige årsaker: At de ikke skjønner forskjell på høyre og venstre, eller at de bare er opptatt av sitt eget karrierespill».

En som derimot forstår dette, er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Han har stengt døra. «Du er et like bra menneske om du går til PR-bransjen. Men da har du valgt deg bort ifra politikken», sa han til Klassekampen tidligere i år.

Han har også sagt at det er uaktuelt for en regjering der Sp sitter å rekrutterere folk fra PR-bransjen. «Jeg vil at Sp skal være en folkelig bevegelse», begrunner han.

Det kan selvsagt handle om at Vedum er mer rakrykket og sterkere i troen enn Aps nåværende ledere, men det kan også skyldes at Vedum har øret på skinnegangen.

Det undergraver tilliten til våre folkevalgte politikere om de, eller deres rådgivere, skifter mening ut ifra hvem arbeidsgiveren er. Kanskje verre: Det bekrefter folks fordommer til politikere.

Stortinget burde selvsagt følge Rødts forslag om lobbyregister og karantenetid for dem som vil tjene penger på kompetansen de har fått som folkevalgte – eller som deres nære rådgivere – i demokratiet vårt.

At det ikke skjer unnskylder ikke at Ap-ledelsen aktivt bidrar til at svingdøra til de kommersielle påvirkningsagenturene holdes åpen.

Tajik, Støre, Stenseng og dere andre: Lurer dere på hvorfor dere synker som en stein på meningsmålingene? Her er et råd, helt gratis: Folk flest har en ryggmargsrefleks, og den forteller dem at dere ikke er til å stole på. Det er dumt å bidra til å gjøre den refleksen sterkere.