Alene hjemme

Du er på plass i lenestolen. Klærne er på. Frokosten er spist for lengst. Du har kanskje drukket litt kaffe? Lest avisen? TV-en kan slås på. Reprise etter reprise. Dag etter dag. Så ringer det på døra, og endelig får du noen å snakke med. Det hadde bare vært så fint om du fikk tid til å prate. Eller om det var en person som du hadde sett før.

Når du har fått det du har krav på, er du alene igjen. Stillhet. Huslyder. TV? Eller skal du duppe av litt? Har du det bra?

30 ulike personer hver eneste måned. En ny person hver dag. Det er antallet nye personer de sykeste mottakerne av hjemmetjenester i Oslo kan risikere å få på besøk. Den ferske rapporten fra kommunerevisjonen i Oslo kommune, som Dagsavisen omtalte i går, tegner et dystert bilde av eldreomsorgen. Det aller verste er at situasjonen har vært stabil de siste årene.

Les også: – Hjemmetjenesten kan ikke styres etter tallmål

Rett skal være rett. Det gjøres mye godt arbeid både i sykehjem og i hjemmetjenesten. Men det er på tross av, ikke på grunn av rammevilkårene.

I 2017 skrev Dagsavisen en nokså lik sak som den vi hadde i går. Kanskje vi kan skrive den igjen om et års tid? I 2017 ble det anslått at de med ekstra stort pleiebehov, med over 70 besøk i måneden, måtte forholde seg til i snitt 27 ulike ansatte per måned. «Det er en av grunnene til at vi gikk til valg på 500 årsverk i hjemmetjenesten», sa eldrebyråd Tone Tellevik Dahl (Ap) den gangen. Heller ikke nå er hun fornøyd, selv om hun hevder at det er blitt ansatt 426 av de 500 lovede nye årsverkene.

Vi skal ikke dvele så mye ved kun tall og årsverk. For det bør ikke byrådet i Oslo gjøre heller. Man løser ikke utfordringene i hjemmetjenesten ved å tenke på et tall. Som leder for Norsk Sykepleierforbund i Oslo, Line Orlund, påpeker, er det svært utfordrende å styre hjemmetjenesten. Antall nye fjes per bruker må nødvendigvis bli ganske høyt, med tanke på at det er skiftordninger, dag, kveld og natt. For pleietrengende som har behov for mange besøk per døgn, vil det bli mange ulike på besøk. Det bør være mulig å sikre en bedre kontinuitet for eldre som ikke bor på sykehjem. Men da trengs det en langt større satsing, mer penger, og flere hele stillinger.

Sykefravær og ansatte som jobber redusert gjør lista over antall ansatte per bruker enda lengre. Og legger du til det faktum at hjemmetjenesten får stadig tyngre oppgaver som følge av krav om raskere utskriving fra sykehus, så blir behovet for en større satsing enda lettere å se. Om Oslo kommune har ansatt over 400 nye i hjemmetjenesten, så er det åpenbart ikke nok. For de eldre som trenger bistand hjemme krever mer hjelp enn før. De ansatte får tyngre oppgaver.

Oslo har en høy andel eldre som bor alene hjemme. På landsbasis regner Statistisk sentralbyrå at én av tre eldre bor alene. Det er flest kvinner, fordi de gjerne lever lenger enn menn. Blant kvinner over 80 år bor hele to av tre alene. I Oslo er det særlig i indre by i øst at det er flest hjemme alene.

Dette er en villet politikk. I Oslo har eldrebyråden lenge snakket om fordelene med velferdsteknologi, og at flere eldre kan bo hjemme. Da Dagsavisen nylig skrev om nedleggelsen av Lambersteterhjemmet, der de hadde en egen aldersavdeling som passer for de som ikke er syke nok for sykehjem, men heller ikke kan bo hjemme, framhevet Tellevik Dahl også dette. Oslo er i gang med en «historisk satsing» på hjemmetjenesten, sa hun.

Å kunne bo hjemme lengst mulig er noe mange ønsker. I valget mellom egen seng eller en plass på sykehjem, vil vel de fleste velge det trygge og kjente. Men hvis stadig mer av eldreomsorgen skal baseres på hjemmetjenester, må det være forsvarlig i en videre forstand enn at de eldre overlever. At medisiner blir gitt, at kropper blir vasket og sår blir stelt, er én ting. En annen ting er hvorvidt de ikke-medisinske behovene blir dekket. Som nettopp trygghet, sosialisering, eller la oss kalle det omsorg. Å ha med seg en ny person i dusjen hver dag kan oppleves som utrygt. For eldre som ikke har et nettverk av familie rundt seg, er det ikke godt nok med en hjemmetjeneste der omsorgen og tryggheten må nedprioriteres for å løse alle de livsviktige oppgavene først.

Det snakkes varmt om velferdsteknologi, og hvor mye penger samfunnet kan spare på tekniske løsninger som gjør at eldre klarer mer selv. Du har kanskje sett TV-reklamen med den eldre kvinnen som står alene i stua og sier «sett på kaffen», og kaffetrakteren setter i gang? Det er flott at kvinnen kan få hjelp til denne enkle oppgaven. Men det gir henne ingen å drikke kaffe med.

I 2017 slo Pasientombudet alarm om at en voksende andel eldre oppgir at de føler seg ensomme og redde når de må bo hjemme lenger enn de ønsker. Det var NRK som hadde denne saken, som tok utgangspunkt i hjemmetjenesten i Finnmark. Selv om rapporten fra kommunerevisjonen kun omhandler Oslo kommune, er hjemmeboende eldre i solid flertall i Norge. Det er ikke alle som har barn, barnebarn eller venner. Med en knapp kommuneøkonomi og en eldrereform som inneholder forslag til tiltak, fine ord, men lite penger, bør vi ikke bli overrasket om det kommer flere rapporter som skildrer en alderdom mange av oss ikke vil ha.

Det er ikke alltid at hjemme er best.