Aldri mer.

9. april 1994 var det oppstilling foran flaggstanga på Sessvollmoen. Alle vi som gikk på Befalsskolen for infanteriet i Sør-Norge, sto i stramt geledd og hørte obersten fortelle om hvordan det var vårt ansvar å sørge for at det som skjedde den gangen aldri skulle få lov til å skje igjen. En svært alvorlig tale til noen hundre alvorlige unge kvinner og menn: Aldri mer!

9. april 2018 hengte tre nynazister opp et hakekors tre forskjellige steder i Kristiansand. Blant annet på Freds- og menneskerettsstiftelsen Arkivet, der de også skrev «Vi er tilbake» på veggen.

I forrige uke ble de tre nynazistene dømt for hatkriminalitet. De hevdet at de kun benyttet seg av sin ytringsfrihet.

Nynazistene visste hva de gjorde og hvor de var. Symbolikken kunne ikke vært tydeligere om de hadde valgt seg ut Møllergata 19, Akershus festning eller Benjamin-bysten på Holmlia. Under andre verdenskrig holdt Gestapo til i Arkivet. I kjelleren hadde de et torturkammer.

Der banket nazistene løs på folk som utøvde sin ytringsfrihet. Folk som min bestefar, som ga ut illegal avis i Kristiansand sammen med fagforeningskameratene sine.

Bestefar overlevde krigen, men som så mange andre som opplevde nazistene på nært hold eller til sjøs, overlevde han ikke freden. Han ble aldri seg selv igjen og han døde lenge før jeg ble født.

I tiårene etter krigen kjente alle sånne folk. Folk som hadde opplevd krigen. Folk som «sov dårlig». Som var fraværende fedre og ektemenn. Folk som ikke klarte å snakke om det som hadde skjedd. Folk som drakk for mye fordi de hadde minner de ikke klarte å viske ut.

Alle visste. Mange husket. Alle forsto på et vis. Men det var ikke noe man snakka så mye om.

Vi skulle kanskje ha snakka mer om det som skjedde den gangen. Om hvorfor. Disse mennene med sine demoner var bærere av vår kollektive hukommelse. De minnet oss om hvor galt det kan gå. Om hvilket tankegods som fikk nazistene til å marsjere inn i Norge. Nå er det få eller ingen igjen av dem som kjente det på kroppen. Historieløsheten tar oss.

Tankegodset har alltid ligget der. Som ei gjedde i sivet klar til å slå til.

Men at unge norske menn skulle skjende et sted der unge norske menn ble torturert av nazister, ville vært like utenkelig i 2008 som i 1948. Men i 2018 følte de seg altså modige nok. Hvorfor nå?

Når obersten vår på Sessvollmoen sa «Aldri mer», så vi soldatene for oss kolonner av russiske stridsvogner og fly som krysset grensa vår. Det var det vi forberedte oss på å forsvare Norge mot. Men generalene kjemper alltid forrige krig.

Nå kommer ikke nazistene seilende opp Oslofjorden, de kommer surfende på nettet. Bevæpnet med hatkampanjer og internasjonale nettverk som arbeider for «renhet» og adskillelse av raser. De kan ikke møtes med kuler og krutt.

De tre som ble dømt, er medlemmer av den såkalte Nordiske motstandsbevegelsen. Det er den samme organisasjonen som marsjerte ulovlig gjennom Kristiansand sentrum og som opplevde at politiet lot dem marsjere i fred mens fredelige motdemonstranter ble fjernet med makt.

Det er den dårligste vurderingen gjort av norsk politi siden 2011. Selvsagt ga det dem mot til å komme tilbake. Selvsagt gjorde det det.

Jeg prøver å se for meg hvordan det er å skrive en artikkel til en avis i frykt for at herrefolket skal storme lokalet du sitter i, slik de gjorde med bestefar og kameratene hans. Slik de gjorde med Dagsavisen (Arbeiderbladet) og en rekke andre aviser under krigen. Det er vanskelig, jeg har ikke kjent det på kroppen.

Eller jeg prøver å se for meg hvordan det er å sitte i et fredelig gudshus og oppleve at bevæpnede menn kommer inn for å ta livet av deg, på grunn av din overbevisning. Slik nazistene gjorde i synagogene under krigen. Det er vanskelig. Jeg tror ikke på gud og har ikke kjent det på kroppen.

Men noen vet hvordan det føles. Som heltene Muhammad Rafiq og Muhammad Iqbal som overmannet terroristen i Bærum. Som den unge jenta som ringte meg på vegne av AUF fordi min sønn skulle på Utøya. Hun ringte foreldrene for å berolige og forsikre oss om at det var trygt å være der. At barna blei passa på. Aldri mer?

Alle norske politikere tar avstand fra vold. Det skulle bare mangle. Men dette er en idékamp også. Mot ideer som oppmuntres langt inn i partier som styrer landet. Språket som brukes er splittende og agiterende. «Mennesker på flukt er lykkejegere». «Å gi mat til sultende folk gjør at det blir flere av dem». «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Dette er ytringer som er og skal være beskyttet av grunnloven, men som vi burde vært foruten. Enhver bonde vil kunne fortelle deg: Hvis kuene dine kommer seg ut på jordet og tramper ned alt kornet ditt, blir du ikke sinna på dem. Du samler dem inn og leder dem tilbake der de hører til.

Men: Du blir rasende på hun som lar grinda stå åpen slik at det skjer igjen og igjen. Nordahl Grieg kalte dem Gumanister. De som føler uvilje ved urett, men som likevel ikke kjemper for det som er rett. De som vet det rette, men ikke gjør det rette. De som ikke ville brukt akkurat de ordene, men som tåler så inderlig vel at andre bruker dem.

Vårt forsvar mot det som skjer nå, er ikke bevæpnede kvinner og menn i kongens klær, men motstand mot ideene og ordene. Motstand mot de som vil rangere mennesker etter tro, kjønn, rase eller seksuell legning. Motstand mot dem som dehumaniserer mennesker som er annerledes enn dem selv.