Å finne seg sjøl

Selv en ufrivillig korona-faste kan ha gode virkninger.

Fastelavnssøndag med boller og krem feirer vi, men den tunge askeonsdagen er fjernt fra bevisstheten. Å kle seg i sekk og aske er ikke tilpasset vår tid, men fortsatt står askeonsdag avmerket i kalenderen.

I år falt den på 26. februar. I generasjon etter generasjon, i krig og fred, har denne onsdagen innledet fasten – en kirkelig høytid som varer i hele 40 dager.

Lite ante vi i slutten av februar om hva som lurte rundt hjørnet. Fjorten dager etter askeonsdag ble vi sendt inn i en kollektiv tilstand som bringer tankene til den strengeste, asketiske faste. Fra et religiøst perspektiv er det noe gjenkjennelig i det samfunnet nå opplever.

Mange har et overfladisk bilde av at fasten kun handler om å spise mindre og sunnere, men grunntanken er man søker Gud ved å leve et enklere liv.

Historisk var dette en periode da man holdt seg unna underholdning, nytelse og fest. Dermed kunne man bli bedre kjent med seg selv. Meditasjon, refleksjon og selvdisiplin er viktige deler, enten den skjer i en kristen eller muslimsk tradisjon.

Sett utenfra hviler det noe negativt over fasten. I vår moderne tid liker vi ikke forsakelse og underkastelse. Kirken fremhever at fasten ikke er å tekkes Vårherre. Dette kan gagne oss selv – mennesket har godt av å gå på hvilepuls i noen uker. Inspirasjonen er Jesus, som oppholdt seg i ørkenen og fastet i 40 dager.

Historien om den ufrivillige fasten verden nå er kastet inn, er på ingen måte ferdigskrevet. Men særlig i sosiale medier, ytrer folk seg om hva de opplever. Det er ikke bare negative beskrivelser vi ser. Folk gir uttrykk for at stillstanden faktisk kan ha noe godt ved seg. Visst lider samfunnet økonomisk, men som enkeltpersoner og fellesskap ser vi noen positive sider ved å bli isolert og tatt avsides.

For egen del er det mye som jeg kommer til å se tilbake på med et fornyet perspektiv. Travelheten har fått et skudd for baugen. Det er ikke skadelig om man står opp en dag uten å ha en eneste avtale, ingen tenniskamp, kino, foredrag eller møter i sosiale lag. Som familie kommer vi nærmer hverandre og vi gleder oss over det grunnleggende: et glass kald melk, et nybakt brød og noen vennlige ord.

Den fasten som får mest oppmerksomhet i dag, er muslimenes fastemåned ramadan. Den er en av bærebjelkene i islamsk tro, en av fem søyler. Avslutningen av fasten markeres med høytiden id, som er en storslått fest på høyde med vår julefeiring.

I kristen sammenheng er det påsken som markerer transformasjonen fra sterk disiplin til stor fest, men mye god mat og drikke.

Etter tre uker med knallharde korona-tiltak fremstår det ganske tydelig at nordmenn ikke har ventet på påsken før de slår seg løs i matveien. «Nå skeier vi ut med gourmetmat», skriver Dagens Næringsliv. «Konfitert andelår, eksklusive oster og store mengder rødvin» går unna. Salget av snop har økt betydelig.

Likevel tror jeg at mange har brukt disse tre ukene til å reflektere over livet, hvor godt vi har det, og ikke minst hvordan vi står bedre rustet til å møte en verdensomspennende epidemi på en langt mer kraftfull måte enn de fleste andre land har mulighet til.

Det fyller oss med takknemlighet. Vi er heldige som bor i et så rikt land, men fastens hovedbudskap er at vi ikke kan ikke være oss selv nok. Nå har vi et større ansvar enn noensinne til å bry oss om de som ikke er så heldige stilt.