«Verdenssamfunnet er altfor stille. Det er en himmelstormende kontrast mellom det som skjer i Gaza og det fokuset det får». Sitatet tilhører ikke en palestinaaktivist. Det var den norske utenriksministeren Espen Barth Eide som lot ordene falle til NTB tidligere denne uka.
«Det som skjer i Gaza» er blant annet dette: Over 52.000 mennesker blitt drept av israelske angrep på de snart 18 månedene som er gått siden Israel svarte på terroranslaget 7. oktober 2023. Det tallet inkluderer 16.000 barn. Antall savnede mennesker telles i titusener.
Det er til å gråte blod av. Og heller ikke dét hjelper.
I Amnesty Internationals årsrapport «The State of the World’s Human Rights», som ble sluppet denne uka, oppsummeres det grusomme året 2024 slik: «Israel begikk folkemord på Gazastripen, deriblant ved å forårsake noen av de høyeste dødstallene blant barn, journalister, helsearbeidere og hjelpearbeidere som vi kjenner til i nyere kriger. De har påført palestinerne betingelser som er ment å ødelegge dem fysisk», skriver NTB.
Amnesty mener også at Israels behandling av palestinerne innebærer apartheid, blant annet som følge av de omfattende tvangsforflytningene både i Gaza og på Vestbredden.
I disse dager går en høring for Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag i Nederland. Her skal ICJ vurdere om Israels stans i nødhjelp til Gaza bryter folkeretten. Det skjer på initiativ fra Norge, etter at Israel for snart to måneder siden stengte innføringen av nødhjelp til området.
Lista kunne fortsette. Alle har vel sett bildene av det sønderbombede Gaza. Av barn som skraper bunnen av gryta for å få i seg litt mat, eller av døde kropper. Eller vi har hørt skrikene.
Les også: Får vi en latinamerikansk samling mot Trump, spør Benedicte Bull
Verdens matvareprogram sa før helga at alle deres lagre på Gaza er tomme. Lidelsene er ikke til å holde ut. Uansett hva man måtte mene om hvem som kastet den første sten, må bildene, lyden og historiene fra Gaza gjøre vondt for alle med et gram av menneskelighet.
Men «verdenssamfunnet er altfor stille», ifølge Norges utenriksminister. Det har han helt rett i.
Også her hjemme er Gaza og konflikten i Midtøsten i ferd med å synke ned i glemselens mørke. I går kunne avisa Klassekampen bevise det i tall og statistikk. En opptelling i mediearkivet Retriever ga følgende resultat: Antall nettartikler om Gaza hittil i april 2025 er halvert sammenlignet med april i fjor. Antallet har vært jevnt synkende fra krigens to første måneder, da det ble skrevet over 9000 nettartikler per måned, til april i år, der krigen hittil er nevnt i drøyt 1700 saker.
Les også: Arbeidsfolk stemte på Donald Trump. Nå fratar han dem rettigheter
Det ligger noen iskalde vurderinger bak denne statistikken. Medielogikken er, i all sin kynisme, slik at det som er nytt, per definisjon er mer spennende enn det som er gammelt. En tragedie som varer så lenge som den i Gaza, blir dermed gammelt nytt.
Det er også sant som John Hultgren, utenrikssjef i Aftenposten, siteres på i Klassekampens artikkel: Grusomhetene i Gaza fortjener mer plass. «Men det er vanskelig å prioritere når vi ser at interessen blant leserne synker». Selv om engasjementet er stort i – visse segmenter av – sosiale medier, gjenspeiles ikke dette i lesertall. Man kan like det eller ikke, men mediene er kommersielle aktører. Vi styres ikke av lesertall alene, men det er utvilsomt et hensyn i utvelgelsen av saker vi skriver om.
Det er også mulig at den synkende mediale interessen skyldes at Israel langt på vei lykkes i forsøket på å sperre det internasjonale samfunnet, inkludert pressen, ute fra Gaza. Når det er vanskelig, for ikke å si umulig, for mediene å være til stede, blir det vanskelig å lage nære og engasjerende historier. Vi kommer ikke tett på.
Slik reduseres lidelsene til abstrakte størrelser. Og slik kan de fortsette med uforminsket styrke.
Les også: Helge Simonnes skriver om et råere Kristelig Folkeparti
Så hjelper det selvsagt ikke at verdens øyne er rettet stivt mot krigen i Ukraina, og mot Donald Trumps gjøren og laden, som dekkes minutt for minutt. Trumps livsfarlige feberfantasier om etnisk rensking og et Trump Tower i et framtidig turistparadis i Gaza ble behørig dekket, også i denne avisa – trolig på bekostning av historier om Gazas tårer.
I en slik verden blir det mulig for Israel å boikotte høringen i ICJ om lovligheten i stans i nødhjelpen til Gaza. Og for Israels utenriksminister Gideon Saar å avfeie legitimiteten til høringen og andre, mer alvorlige prosesser mot landets ledere ved å hevde at «FN er blitt en råtten, antiisraelsk og antisemittisk organisasjon».
Espen Barth Eide har helt rett: Verdenssamfunnet, heri opptatt norsk presse og undertegnede, er altfor stille om lidelsene i Gaza. Men det er også sant at det er grenser for hvor mange ganger man kan gjenta antall døde og å skrive om ufattelige lidelser før leseren blir lei og trykker seg videre til neste sak.
Det er til å gråte blod av. Og heller ikke dét hjelper.
