Det er reaksjonene på forslagene om samtykkelov i Norge. Men nå må det bli slutt på å devaluere overgrep og voldtekt til at noen angrer på dårlig sex, eller at krav om et samtykke er å devaluere voksne kvinners eget ansvar for å klare å si nei, eller fremstille menn generelt som overgripere.
Hvorfor er det slik at vi så lett godtar at et samfunn kan bli lammet av terrorisme, men ikke forstår hvorfor ofre for vold eller voldtekt fryser til eller ikke kjemper mot?
Frykten for å eskalere eller bli utsatt for ytterligere vold er et våpen overgripere og utøvere av vold vet å bruke.
«Jeg var så redd. Jeg trodde virkelig at det verste kom til å skje». Dette sa overgrepsofferet Amalie til VG nylig. Da hadde hun blitt befølt og fingret av taxisjåføren som skulle kjøre henne trygt hjem.
En god opplevelse kan fort bli en dårlig dersom situasjonen endrer seg. Ikke dårlig sex, men farlig sex.
Amalie forteller at hun var veldig redd og klarte ikke gjøre motstand. I panikk tenkte hun at dersom hun latet som om hun var bevisstløs, så ville han kanskje slutte. Hun hadde både sagt nei og fjernet hånden hans når han tok på henne. Fra før har vi eksempler på at reaksjoner som å si «nei», «jeg vil ikke», «gå bort», «vær så snill, ikke gjør det», riste på hodet eller gråte, ikke er nok. Sakene har likevel endt med henleggelse. For nei betyr åpenbart ikke nei.
Likevel velger blant annet samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness å devaluere en samtykkelov med at begge parter har et ansvar for å uttrykke hva de vil, fordi «it takes two to tango», som han skriver. Han mener åpenbart at en lov der «nei», «jeg vil ikke», «gå bort», «vær så snill, ikke gjør det», riste på hodet eller gråte ikke er nok for å vise at man ikke har lyst på samleie, er mer klargjørende enn en samtykkelov der kyss, berøringer, nytende lyder og «relevante bevegelser» kan tolkes som det motsatte. De som synes dagens lov er tilfredsstillende sørger definitivt for tilfredsstillelse av noen.
Les også: Stoltenberg om russisk Nato-trussel: – Det er de som er der ubedt
Rolness kritiserer også justisminister Astri Aas-Hansen, som han viser til at er jurist, feminist og sentral i Arbeiderpartiets Kvinnenettverk – så det ikke er noen tvil om hvor vi skal plassere henne – for å si om voldtekt at «straffenivået i det store og hele er riktig plassert». Og så påpeke at det er høyere enn i våre naboland. Samtidig glemmer Rolness å påpeke at våre naboland har innført ulike varianter av en samtykkelov som foreløpig viser seg å ikke gi noen av de konsekvensene han tilsynelatende er så redd for.
Det å gjøre motstand ikke alltid den naturlige reaksjonen. Motstand kan eskalere volden og gjøre en situasjon verre. For meg har det alltid virket merkelig at det å true om vold er det som skal definere voldtekt. Det å bli penetrert av noen du ikke vil ha sex med er vold. Reaksjoner på vold kan være fysisk og muntlig motstand, men er like ofte å forsøke å beskytte seg. Holde hendene over hodet hvis du blir slått. Krype sammen i fosterstilling hvis du blir sparket. Ligge stille og håpe at voldtekten ikke eskalerer når en som der og da er deg fysisk overlegen begår overgrep.
Aftenposten har nylig skrevet om flere saker der voldtektsdommer fremstår som urimelige. Det er jo også et argument for at dagens voldtektslov bør oppdateres. Alle er enige om at vi ønsker et rettssamfunn der alle er uskyldige til det motsatte er bevist. Men den setningen sier ingenting om terskelen for å definere voldtekt eller hva straffeutmålingen skal være.
Les også: Professor mener USA likner et autokrati som forlater demokratiet
Dersom terskelen for definisjon av voldtekt legges på nivå med en prøvende penetrerende finger, som gjelder sex mellom både kvinner og menn, kvinner og kvinner, menn og menn, så er det mye sjekking og kåt klining som kan tilfredsstille kravet om voldtekt. Det finnes ingenting fra våre naboland med samtykkelov som tilsier at det er flere tilfeller av prøvende fingre eller klønete sjekking som fører til flere domfellelser.
Når det gjelder straffeutmålingen for voldtekt har det vært problematisert at da denne økte i Norge, så førte det til færre domfellelser, fordi da den generelle rettsoppfatningen i befolkningen som førte til skjerpede straffer, møtte nyansene i rettssalen ble det vanskelig å dømme så hardt. Det er få som har turt å løfte den debatten, men dersom vi i stedet kaller det nye forslaget for en oppdatert voldtektslov, og ikke en samtykkelov, så myker den opp de harde bestemmelsene i nåværende lov. Uansett skal kravene til bevis være like strenge som før.
Men la oss se litt på tallene. I 2023 ble det ifølge politiet anmeldt 1446 voldtekter i Norge. Samtidig viste en rapport fra NORCE at i underkant av 2500 personer oppsøkte overgrepsmottak for undersøkelser og støtte. Det er altså flere som drar for å få hjelp på overgrepsmottak enn som anmelder voldtekt.
Les også: Ekspert Kalle Moene: Dette må du vite om Donald Trumps tollsatser
Det er vel rimelig å anta at de som bare angrer på dårlig sex eller har dårlige kommunikasjonsevner, ikke er de som drar på voldtektsmottak for å la seg undersøke. Over åtti prosent av alle anmeldte voldtekter blir henlagt, og blant sakene hvor tiltale blir tatt ut er frifinnelsesprosenten 30 prosent – mot rundt 7 prosent i andre straffesaker. Det er få andre saker hvor sjansen for å bli dømt er så liten som i voldtektssaker. Ikke så rart, når det ikke hjelper å si nei», «jeg vil ikke», «gå bort», «vær så snill, ikke gjør det», riste på hodet eller gråte for å vise at man ikke har lyst på samleie, og at det å ligge urørlig i frykt for eskalering er definert ut.
Og for å sette enda mer fyr på debatten kommer selvsagt noen opp med en app for samtykke. For øvrig noe som ble brukt som skremselsargument i debattene mot en lignende lov i landene rundt oss. Men hvor skal man begynne?
Frivillig sex skal være frivillig gjennom hele akten. Å ha klint i taxien på vei hjem, begynt å ta av seg klærne i heisen opp til leiligheten og lagt en sti av sko, skjorter, bukser og undertøy fra inngangsdøra til soverommet er samtykke så det holder – helt til den ene holder den andre fast og gjør noe som egentlig krever tillit og fornyet samtykke. Appen er ikke bare en avsporing, men kan være direkte farlig. En god opplevelse kan fort bli en dårlig dersom situasjonen endrer seg. Ikke dårlig sex, men farlig sex.
At noen frivillig er med til soverommet er ikke et frikort til å gjøre hva som helst. Å trykke på «samtykke» i en app er livsfarlig.
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
Det florerer av kritikk mot samtykkeloven i sosiale medier, der nevnte samfunnsdebattant Kjetil Rolness´ spalte i Aftenposten vel er en av de mest likte og delte. Han tar utgangspunkt i at vi forsvarer kvinnelig passivitet og ikke tillegger henne ansvar for å sette egne grenser. Nå har jeg allerede vist til faktiske saker for frikjennelse (nei, jeg vil ikke, gå bort etc.) ovenfor, men han tar det et skritt lenger. Eksemplifisert i en seksuell relasjon mellom to homofile menn, der den ene lot seg forføre og penetrere, uten tegn til motvilje, og etterpå anmeldte den andre for voldtekt. Han mener at du da selvsagt ville tenkt: «Underlig passiv oppførsel. Hvorfor sa han ikke fra?»
Med «lot seg forføre og penetrere, uten tegn til motvilje» som premiss, ville nok noen tenkt det, ja. Rolness lar premisset om at kvinner lar seg forføre og penetrere uten tegn til motvilje ligge til grunn. Særlig når nei, jeg vil ikke, gå bort, defineres bort som manglende motvilje.
Med det premisset er det kanskje ikke rart at det bare er under 1 prosent sjanse for å bli dømt for voldtekt i Norge. Der mørketallene er størst er blant menn som er utsatt for voldtekt. De oppsøker i mindre grad overgrepsmottak, og det er enda færre av dem som gjør det som går til anmeldelser enn blant kvinnene. Mon tro om skylden de pålegges og skammen de opplever av å ikke ha gjort nok fysisk motstand som mann, er med på å bidra til dette. Nå skal jeg ikke spekulere i hvem som i hovedsak liker og deler kommentarer om at kvinner eller menn lar seg forføre og penetrere uten tegn til motvilje, men jeg tar en råsjanse på at det ikke er homofile menn.
Så lenge vi har en lov der nei åpenbart ikke betyr et nei, så må vi tydeligvis ha en lov som klargjør at bare ja betyr ja. For sånn har’e blitt.
