I 1978 la Inger Louise Valle, justisminister for Arbeiderpartiet i Oddvar Nordlis regjering, fram Kriminalmeldingen. Statsråd Valle pekte ut en tydelig retning: Norge skulle satse mer på kriminalitetsforebygging og mindre på fengselsstraff. Retningsvalget var basert på faget kriminologi, som grovt sagt hevder at straff er den enkle, men slett ikke den beste, løsningen når et samfunn skal bekjempe kriminalitet.
I 2025, i forrige uke, gikk Arbeiderpartiets landsmøte inn for fast bevæpning av politiet. Partiet har beveget seg langt på de nesten 50 årene som har gått side Valles veivalg. Det enkleste er pistol i 2025, også for sosialdemokratene i Arbeiderpartiet.
Det er lett å anklage Arbeiderpartiet for knefall for tidsånden. Det er til og med riktig å anklage et flertall av landsmøtedelegatene for et slikt knefall. Nå er det tough on crime som gjelder, og prinsippene må vike.
Det er likevel ikke vanskelig å skjønne hvorfor partiet endrer kurs. Tidsånden er ofte vond å vende, og sosialdemokratene har et valg å vinne til høsten.
56 prosent av det norske folk sier at de er positive til bevæpning av politiet.
Mediene er fulle av historier om råere vold som kryper stadig lenger ned i alder. Fra 2015 til 2023 har tallet på siktede barn under 18 år økt fra rundt 6000 til omtrent 9000 barn. I 2015 ble 134 barn under 15 år mistenkt for de mest alvorlige forholdene. I 2023 hadde tallet økt til 455. Utviklingen er alvorlig nok, og krever et svar.
Spørsmålet er likevel hva som er så grunnleggende endret siden 2022 – forrige gang spørsmålet og generell bevæpning av politiet var oppe. Da som nå ble den politiske debatten utløst av et forslag fra Fremskrittspartiet i Stortinget. Den gangen sa alle andre partier nei. Denne gangen har Høyre, KrF, Senterpartiet og Arbeiderpartiet snudd.
Det skjer til tross for at kriminaliteten i stort, om vi ser bort fra volden i visse ungdomsmiljø, ikke øker. Tall fra SSB viser at andelen nordmenn som har opplevd vold og trusler har vært bemerkelsesverdig stabilt de siste 40 årene. Antallet drap har gått sakte nedover fra 1990-tallet.
Om det ikke er virkeligheten som endrer seg, må det politiske stemningsskiftet ha sin årsak et annet sted. Trolig må vi peke litt på oss i mediene, og litt på politiet, når vi skal forklare hva som har skjedd.
I fjor sommer, for eksempel, og sommeren før den igjen, kunne man få inntrykk av at Norge var på vei utfor stupet når man leste medienes dekning av ungdomsvolden, spesielt i Oslo. Igjen: Det er ingen grunn til å underslå at dette er et alvorlig og økende problem. Men det er også grunn til å anta at det som før var notiser i en papiravis gjerne blåses opp på forsiden av en nettavis i dag, noe som bidrar til å skape et inntrykk av kaosaktige tilstander.
Så er det nok også, som Advokatforeningen skriver i Aftenposten, et innslag av at politiets rapporter beskriver en virkelighet som kan være mer skremmende enn det statistikk og forskning gir dekning for. Rapportene lyver ikke, men kan fremstå tendensiøse. Og tendensen går alltid i samme retning, ifølge Advokatforeningen: Det blir verre og verre.
Det som likevel gjør Arbeiderpartiets kursendring forståelig, er at det allerede er flertall på Stortinget for generell bevæpning. En mindre «myk» krimpolitikk blir slik en ren politisk strategi: Det er grunn til å mistenke at Fremskrittspartiet vil kjøre hardt på «svenske tilstander», og kanskje erklære begrepet «norske tilstander», fram mot valget i høst. På samme måte som mange partier har blitt så harde i klypa i innvandringspolitikken at Frp langt på vei har mistet sin evige fanesak, vil de nå oppnå det samme ved å være tøffe mot kriminaliteten.
Enda mer forståelig blir det når vi vet at folket vil ha bevæpnet politi: 56 prosent av det norske folk sier at de er positive til fast bevæpning av politiet. Det samme sier et flertall av Arbeiderpartiets egne velgere.
Les også: Slipp kommunene fri, det er vår, skriver Kjell Werner
Når man har et valg å vinne, kan det hende det oppleves som verdt det å legge til side en polariserende sak for å få andre og potensielt viktigere saker på dagsorden. Og enda mer om den saken er en tapersak.
Så er det jo et åpent spørsmål om det er verdt å selge deler av partiets historie og sjel for kortsiktig gevinst i neste valg. De kan ha rett, de Ap-medlemmene som frykter at landsmøtets vedtak gradvis vil endre hvordan partiet tenker om justispolitikk. Når straff og pistol er svaret, er det lett å miste hele mennesket av syne. Og det blir vanskeligere å se forskjell på høyre og venstre side i kriminalitetsbekjempelsen.
Så vil Arbeiderpartiet trolig kreve et inserat her: Partiet vil jo ha en «innramming» på bevæpningen av politiet. Denne innrammingen er at partiet lar den enkelte politimester bestemme at våpnene kan få ligge av og til, og gjerne når politiet jobber forebyggende, eller med barn og unge, og på idretts- og kulturarrangementer.
Det er da noe, men det er fortsatt et godt stykke unna Kriminalmeldingen til Inger Louise Valle.
Så hører det med til historien at Valles melding ble trukket tilbake på grunn av politisk motstand, og at Valle selv ble flyttet fra justis- til en annen statsrådspost i kjølvannet av bråket som fulgte. Det var ikke bare enkelt å stå for en humanistisk justispolitikk i gamle dager heller.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Lars West Johnsen: Støre-opprørerne hadde helt rett. Det måtte endring til (+)
