Hadde ikke Gjert Ingebrigtsen trent barn opp til å bli verdensstjerner, ville han sikkert ha unngått å havne på tiltalebenken. Uansett hvordan kjennelsen fra tingretten blir, kommer det samfunnet til gode at vi nå får en offentlig belysning av hvordan overivrige foreldre kan skade sine barn. Det er brutalt å få dette innsynet i en til dels dysfunksjonell familie, men vi kan være sikre på at dette gjelder langt flere enn Team Ingebrigtsen.
Når familiens bolig blir en festning som omgivelsene ikke får innsyn i, kan det være et tegn på at barna ikke har det så bra.
Den tiltalte suksesstreneren føyer seg inn i rekken av et stort antall fedre (og mødre) som har hatt for store ambisjoner for barna, men få av dem har måttet svare for psykisk og fysisk mishandling i en rettssak.
«Jeg følte at jeg ikke hadde fri vilje, og jeg hadde ikke noe jeg kunne ha sagt. Jeg var i et miljø og i en tilstedeværelse der alt var kontrollert og bestemt for meg. Enormt mye manipulasjon», sa Jakob Asserson Ingebrigtsen under sin forklaring i Sør-Rogaland tingrett sist tirsdag. Da hadde han nettopp landet etter å ha innkassert to VM-titler i Kina.
Når det er en olympisk mester og verdensmester som kommer med en slik uttalelse, vekker det selvsagt enorm oppmerksomhet. Men hva med alle de som aldri har maktet å sette ord på hva de har opplevd av utilbørlig strenghet og tukt i oppveksten?
Les også: Det er alltid foreldrene det er mest synd på, mente min bestemor
Ordtaket «Den man elske tukter man», er en lettere omskrevet versjon av et bibelsitat i brevet til hebreerne. Det har voldt mye smerte for barn som har vokst opp med religiøse foreldre som har tenkt at «hensikten helliger midlene» når det gjelder barneoppdragelse.
I 2007 skrev forfatteren Tonje Egedius en bok sammen med Anders Torp, sønnen til den profilerte pinsepastoren Jan-Aage Torp. Den fikk tittelen. «Jesussoldaten - gutten som skulle vinne landet for Gud». Den er en rystende beretning om meningstvang. Det ble aldri noen rettssak mot en overivrig far med sterke åndelige ambisjoner.
Det er lett å skjønne hvorfor. Å avgjøre hva som er barneoppdragelse utenfor lovens rammer, er en ekstrem vanskelig oppgave for påtalemyndighet og rettsvesen. Det kreves tung bevisbyrde for å få en fellende dom. I alle rettslige prosesser skal tvilen komme tiltalte til gode.
Les også: Oljefondet bør kjøpe aksjer i New York Times. Mange av dem, før det er for seint
Når det juridiske er så krevende, har pressen en uhyre viktig oppgave. I de senere årene har mediene og forlagene tatt dette oppdraget på alvor. Sterke skildringer av oppvekst i strenge religiøse miljøer er blitt en gjenganger, enten vi leser eller hører historier fra muslimske miljøer, Jehovas Vitner eller en konservativ norsk menighet.
Ofte handler det om ære og manglende frihet til å bryte ut. I frykt for å havne i skammekroken blant menighetens ledere, kjører enkelte foreldre en åndelig kadaverdisiplin overfor barn, slik som Abid Raja har skrevet levende om. I 2023 utga journalisten Bjørn Markussen boken om Robin Andersen og menigheten Samfundet. Den holder til i Kristiansand og Egersund, ikke så langt unna der rettssaken mot Ingebrigtsen nå pågår.
Strenge og overambisiøse foreldre er ikke noe vestlandsfenomen. Det kan skje over alt, i idretten, i kirken og i innvandrermiljøene. I rettssaken mot Ingebrigtsen kommer det fram at den barnerike familien levde ganske isolert opp mot lokalmiljøet i Sandnes. Isolasjon er et typisk faresignal. Når familiens bolig blir en festning som omgivelsene ikke får innsyn i, kan det være et tegn på at barna ikke har det så bra.
Gjert Ingebrigtsen og hans forsvarer har argumentert hardt for at den pågående rettssaken skulle holdes for lukkede dører. Heldigvis har ikke tingretten gitt etter for dette kravet. Å bli stilt overfor det som er særdeles ubehagelig, er noe vi må å leve med. Taushet og tildekking er så mye verre i det lange løp. Det kan føre til at mennesker hele livet må leve med dype sår som aldri er blitt åpnet opp.
