Det har vært kaotiske uker med Donald Trump, også i alle spørsmål om Ukraina-krigen. Vi har sett utskjellinger i Det hvite hus, stans i USAs støtte til den ukrainske forsvarskrigen, trusler om å slå av det Elon Musk-eide Starlink-systemet som gir Ukraina livsnødvendig tilgang til internett, og slutt på deling av helt nødvendig amerikansk etterretning. For å nevne noe.
Det har vært uverdig og ufint. Trumps forsøk på å tilnærme seg, noen vil nok også si innynde seg hos, Russland og Vladimir Putin, har fått mange av oss til å frykte at USA under Trump ikke lenger er en alliert av Europa og verdens demokratier.
Det er på høy tid med en våpenhvile. Spørsmålene står likevel i kø.
Samtidig har vi fått ganske intense forsøk på fredssamtaler etter at Trump ble president i slutten av januar. Nå har disse samtalene ført fram, i alle fall halve veien. Ukraina og USA er enige om en våpenhvile i 30 dager. Det er nesten vanskelig å tro det er sant etter mer enn tre år med brutal krigføring.
Ingen kan mene at en våpenhvile ukrainerne selv har gått med på er dårlige nyheter, selv med Donald Trumps tydelige stempel på avtalen. Ukrainerne har vært under angrep i mer enn tre år, eller 11, om vi tar med den russiske anneksjonen av Krym-halvøya. Befolkningen er krigstrett. Antallet tapte menneskeliv og lidelsene på fronten er på et nivå det er vanskelig å forstå for oss som sitter i vår relative trygghet i Norge.
Kort sagt: Det er på høy tid med en våpenhvile. Spørsmålene står likevel i kø.
USAs utenriksminister Marco Rubio sier nå at avtalens suksess avhenger av den russiske reaksjonen. Han kommer med en «sterk oppfordring» til russerne om å avslutte krigshandlingene. Det er slik det må være.
Les også: Hva betyr egentlig America First, spør Hilde Restad
Men hva betyr det for balansen i en våpenhvileavtale at Trump mer eller mindre har tvunget ukrainerne tilbake til forhandlingsbordet? Og hva betyr det for en langsiktig fredsavtale at Trump langt på vei framstår som en venn av Russland?
Vi har lært mye de siste tre årene og vel så det. Det kanskje viktigste er at vi ikke kan stole på russerne under Vladimir Putin. Det er vanskelig å vite hvordan Moskva vil forholde seg til en eventuell våpenhvile. Det er på ingen måte unaturlig å frykte at en pause i krigshandlingene vil benyttes til å regruppere for å slå hardere tilbake senere.
Et like alvorlig problem er at en – eventuell – mer varig fred vil preges av samme tvil. Skal vi måtte følge med på russiske troppeforflytninger fra dag til dag, time til time, i framtiden, mens vi bygger våre militære kapasiteter så fort vi kan for å kunne forsvare oss neste gang Putin bestemmer seg for å gå til angrep mot et land i sitt nærområde?
Les også: Nå er det tid for fortid, skriver Astrid Sverresdotter Dypvik
Utenriksminister Rubio understreker at grunnlaget for – fortsatt: eventuelle – videre fredssamtaler må inneholde «tilstrekkelig avskrekkelse» til at ukrainerne kan føle seg trygge på at russerne ikke angriper igjen. Det er et helt nødvendig, men like fullt positivt, signal etter alle de mer blandede signalene fra USAs president. Problemet er at det foreløpig er helt i det blå hva slike avskrekkelser vil innebære.
Uten en eller annen form for sikkerhetsgarantier utover amerikanske forretningsinteresser på grunn av en mineralavtale, er en fredsavtale lite verdt. På toppen kommer Donald Trumps notoriske mangel på stabilitet og folkeskikk, og at alt dette skjer samtidig som USA kan være på glideflukt i retning en slags ytre høyre-styrt libertariansk skrekkstat.
Verden under Trump er ikke den verden vi kjente i går. Det gjør at vi må stille mange spørsmål som tidligere ville være nesten absurde. Det må likevel til. Europa har for lenge levd i en boble av falsk trygghet.
En våpenhvile i Ukraina er – uansett hvor mye man frykter en verden der Donald Trump er den mektigste mannen – et godt første skritt. Spørsmålet er likevel: I retning hva?
