Det så lovende ut. Krigen i Ukraina kan være over om 3 uker, sa USAs president Donald Trump etter et møte med Frankrikes leder Emmanuel Macron i forrige uke. Macron sa det samme. Torsdag var den britiske statsministeren Keir Starmer på besøk i Det hvite hus for å pledere Storbritannias og Europas sak. Ingen overraskelser der, men noen gode vibrasjoner. Kong Charles inviterte Trump på besøk. Samtidig jobbet en russisk-amerikanske høynivågruppe med innholdet i en fredsavtale, i det stille. Diplomatiet gikk på høygir.
Ukrainerne bør kjenne sin besøkelsestid, for utviklingen går ikke i deres retning.
Det var Trump som tok initiativet – ingen hadde gjort det før – men når det gikk så fort var det, grunnleggende sett, fordi krigen befant seg i en fase som inviterte til fredsforhandlinger. Kampene hadde kjørt seg fast, ødeleggelsene og tapstallene var fortsatt enorme, krigen smertet på begge sider og krigstrettheten bredte seg. I Ukraina ga flere meningsmålinger beskjed om det, og en fersk måling fra det kjente Lebedev-instituttet i Moskva viste at 6 av 10 russere ville ha slutt på krigen.
At slike situasjoner åpner for politiske initiativ vet vi fra tidligere. På 1990-tallet, da uløste konflikter fra den kalde krigen skulle bilegges, kunne FN engasjere seg når herjede, krigstrøtte parter stanget mot hverandre uten å finne noen vei ut av uføret. I tilfelle Ukraina kunne vi notere et gunstig sammentreff mellom et varslet fredsinitiativ og en svært blodig krig som kalte på politiske løsninger.
Men så kom den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyjs ulykksalige besøk i Det hvite hus. En avtale om felles ukrainsk/amerikansk utvinning av strategisk viktige jordmineraler var ferdig til undertegnelse. USA skulle bidra med kapital og teknologi og noe av inntektene skulle kompensere for hjelpen USA hadde gitt til Ukraina under krigen. Resten skulle gå til gjenoppbygging av landet. Som en følge av dette ville USA få en viss egeninteresse av å sikre investeringene, men Zelenskyj ville ha mer. Han ville ha amerikanske sikkerhetsgarantier i klartekst, så derfor var ikke avtalen noen «done deal» likevel. Da smalt det. Hele verden kunne se noe de aldri hadde sett før, og det var ikke pent.
Les også: Det er nå vi må trykke USA til vårt bryst, skriver Lars West Johnsen
Vanligvis ser vi stillbilder eller korte glimt fra det ovale kontor når statsledere er på besøk, etterfulgt av en pressekonferanse. Nå fikk vi 11 minutters munnhuggeri på direkten. Trump sa det var bra TV. Om det var planlagt vet vi ikke, men noe tyder på det. Trump viste kjernevelgerne at han ikke lar seg pille på nesa, og etterpå sa han at Zelenskyj var velkommen tilbake hvis han ville ha fred. Underforstått: Han var ikke der nå.
Den ukrainske Presidenten er under et enormt krysspress, mellom USA på den ene siden og Europa på den andre. Den dominerende holdningen i Europa er at freden må være rettferdig og varig. I praksis betyr det at de nødig vil la russerne sitte tilbake med noen gevinst av betydning. De europeiske lederne gjentar at de vil støtte Ukraina så lenge det trengs, det vil si så lenge ukrainerne vil kjempe. Innenriks står Zelenskyj i spagaten mellom soldatene ved fronten som må få den moralske støtten de fortjener, og krigstrøtte sivilister som synes det er nok nå.
Personlig kom han godt ut av bataljen i det ovale kontor. Han sto i stormen og bevarte sin integritet. Men med tanke på fred i Ukraina og samhold i Vesten, var det en katastrofe.
Ukrainerne har lidd mest, så klart, men angrepene på sivile og militære mål i Russland tiltar også. Den russiske økonomien gikk bra en stund, men nå skaper krigen og sanksjonene store problemer. Inflasjonen er 10 prosent og økende, renta har passert 20 prosent, forsvarsutgiftene er 8 prosent av nasjonalproduktet, og i industrien er mangelen på arbeidskraft skrikende. Alt sammen ifølge offisiell statistikk.
Les også: Bakholdsangrep i Det svarte hus
Virkeligheten er nok enda dystrere. Deler av arbeidsstokken har gått til fronten hvor hundretusener er drept eller skadet, og nesten en million er reist utenlands for å unngå militærtjeneste. De eneste industriene som vokser er de som har tilknytning til militærvesenet. Stagflasjonsspøkelset – kombinasjonen av økende priser og minskende økonomisk vekst – blir tydeligere etter hvert. Den amerikanske kursendringen byr på utveier som russerne bare kunne drømt om så sent som ved årsskiftet.
Det store, uløste spørsmålet er sikkerhetsgarantier for Ukraina. I 1994 ga Russland, Ukraina, Storbritannia og USA en garanti for landets sikkerhet og suverenitet mot at det ga fra seg de sovjetiske atomvåpnene som fortsatt befant seg på ukrainsk jord (som riktignok var ubrukelige for ukrainerne, som ikke hadde kodene). Den garantien ble skammelig misligholdt. Denne gangen har ukrainerne et legitimt krav på noe bedre enn et nytt stykke papir.
Zelenskyj ønsker seg sikkert en amerikansk garanti tuftet på harde militære fakta, men det er vel kjent at Trump ikke vil sette amerikanske soldater på bakken. Særlig fordi amerikanske og russiske styrker da ville komme ubehagelig nær hverandre i et omstridt område. På dette punktet er Trump standhaftig, han vil ikke involvere USA i noen ny krig. Noen europeiske land er rede til å gjøre det, men å overlate jobben til land som er dypt involvert i krigen på ukrainsk side – og for eksempel la britene peke på russerne fra posisjoner nær delelinjen – er uakseptabelt for russerne. Tilbaketrekking av styrker langs delelinjen og en fredsbevarende styrke fra tredjeland kan hjelpe, men det er ikke nok.
Les også: Det er i Europa vi i Norge har våre venner og likesinnede, skriver Anders Bjartnes
Ukrainerne bør kjenne sin besøkelsestid, for utviklingen går ikke i deres retning. Russerne er fortsatt på offensiven, tross alt, og den amerikanske støtten til Ukraina stopper opp. Europeerne kan erstatte noe av bortfallet, men trenger i beste fall tid for å erstatte alt. Vondt kan derfor bli verre for Ukraina. Europeerne maner Zelenskyj til å stå på, men det er ikke de som massakreres på slagmarken.
Derfor bør det ikke overraske om Zelenskyj vender tilbake til Washington og går for fred. Trump holder døra på gløtt. NATOs generalsekretær Marc Rutte er inne på det samme når han ber Zelenskyj ta initiativ for å gjenopprette et levelig forhold til amerikanerne. Diplomatiet kan komme tilbake på sporet igjen like brått som det sporet av.
Det grunnleggende valget står mellom fortsatt krig på den ene siden, og politisk engasjement for våpenhvile og varig fred på den andre. I den avveiningen vil rett og moral vike for nasjonale interesser. Vi liker det ikke, men sluttspillet bestemmes av nasjonale, økonomiske, politiske og militære interesser.
