Jeg tok heldigvis feil da jeg i denne spalten før jul tok det som nær gitt at Jonas Gahr Støres tid som Ap-leder snart ville være over. At landet i ytterst urolige tider ledes av en så erfaren utenrikspolitiker som Støre, skal vi alle være glade for. Inntrykket av kompetanse og stødighet styrkes av at han har Espen Barth Eide og Jens Stoltenberg ved sin side.
Dramatikken i de siste par ukene – der USA i realiteten har forlatt det vestlige verdifellesskapet – er langt bortenfor det de fleste av oss for kort tid siden oppfattet som tenkelig. At det ville bli mye uro med Trump, visste vi. Men at han åpent og direkte skulle velge Putin og Moskva foran Zelenskyj og Europa, og slik sette 80 års samarbeid over Atlanteren i spill, er rystende.
Trusler og maktbruk fra både USA og Russland kan komme før vi aner ordet av det.
Donald Trumps USA er et regime som vi i Norge ikke kan støtte oss på mer enn vi absolutt må. Det er i Europa vi har våre venner og allierte, og det er bare gjennom allianser at et lite land som Norge kan mønstre den nødvendige styrke til å møte trusselen fra Russland.
Når det nå er en helt annen utgave av Jonas Gahr Støre som fremstår i offentligheten enn den vi så i fjor høst, er nettopp forholdet til Europa en viktig forklaring. I teksten jeg skrev i desember slo jeg fast at det var et feilgrep av Støre å gå i regjering med Senterpartiet alene. Det hvisket ut Arbeiderpartiets profil og ga Senterpartiet altfor mye makt, ikke minst i klima- og miljøpolitikken.
Det var egentlig et tidsspørsmål før Ap/Sp-regjeringen ville sprekke på en eller annen sak knyttet til klima- og energisamarbeidet med EU. Støre kunne nok sluke mange kameler, men å la Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet begynne å plukke fra hverandre EØS-avtalen, var ikke aktuelt.
Når Støre, Barth Eide og Stoltenberg nå skal ivareta norske interesser i samarbeid med EU og europeiske land, står de mye friere enn i en regjering der Senterpartiet var med. Samarbeid mellom Ap og Sp i regjering kan i realiteten bare fungere i perioder der forholdet til EU ligger urørt. Slik kommer det ikke til å bli fremover. Både den nye sikkerhetspolitiske situasjonen og samarbeid om klima- og energipolitikken tilsier at samarbeidet med EU vil være ytterst sentralt i norsk politikk.
Les også: Peggy har vært brubyggeren i LO-familien, skriver Kjell Werner
Forholdet til EU er nå et felt som er så tett integrert i både klimapolitikken og den brede sikkerhetspolitikken at det er vanskelig å se for seg at partier som har motstridende syn på EØS-avtalen kan sitte sammen i regjering. EØS-partiene – Ap, Høyre, Venstre og MDG – kan finne sammen også om den langsiktige klimapolitikken når Norges klimamål for 2035 skal behandles senere i vår.
Synet på EU-samarbeidet er en annen konfliktlinje enn den tradisjonelle høyre-venstre aksen. Dette gir egentlig Arbeiderpartiet ganske gode sjanser til å kunne fortsette i regjering alene også etter høstens valg, i alle fall så lenge Frp er størst på borgerlig side.
Det er bred støtte i den norske befolkningen bak EØS, og det vil forundre meg om #norexit fremstår som et mer attraktivt alternativ i lys av de sikkerhetspolitiske rystelsene som foregår.
Mye av motstanden mot energidirektivene, fra Sp og Rødt, er i realiteten forsøk på å rive hele EØS-avtalen i fillebiter. Fremskrittspartiet spiller på to hester. Sylvi Listhaug later som at EØS er som en stor hotellfrokost, der man kan forsyne seg fritt og la rester ligge igjen. Men slik er det ikke. EØS-avtalen er et sett forpliktelser og rettigheter som henger sammen, og som gjør Norge til en fullverdig deltaker i EUs indre marked.
Les også: Nordisk samling i en urolig verden
Så lenge det ikke er flertall i folket for EU-medlemskap, er EØS-avtalen alternativet. Det er lett å forstå at både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg ønsker å holde spørsmålet om EU-medlemskap unna dagsordenen, men opinionen kan snu hvis Iver B. Neumanns resonnementer slår rot: Nato er historie. USA er ikke til å stole på og Russland en stor trussel. Velger vi allianse med naboer og venner, eller velger vi alenegang og nøytralitet?
Energisamarbeidet er en del av EØS, og Norge kan ikke varig ha andre regler enn våre naboland om markedet skal fungere godt. Ikke minst når sikkerhetspolitiske argumenter taler for et tettere samarbeid i Norden og Nord-Europa, er samarbeid om kraftmarkedet og strømforsyningen en helt naturlig del. At Støre under regjeringskrisen utsatte de vanskelige delene av EUs rene energipakke nærmest på ubestemt tid, er et standpunkt som kanskje var nødvendig for å holde freden internt i Ap. Men at det er i norsk interesse å ta mest mulig del i EUs klima- og energipolitiske samarbeid, kan det ikke være tvil om. Markedet for norsk eksport er i Europa, og det er EUs satsinger på grønn industri og ulike klimapolitiske tiltak som legger rammene også for Norge.
Les også Jo Moen Bredeveien: Rusk i den europeiske motoren
Når Europa nå må sikre sin selvstendighet i forhold til både Russland og USA, blir forsterket samarbeid om energiforsyningen enda viktigere enn før. Vi må kort og godt hjelpe hverandre – fordi vi har felles sikkerhetsinteresser. Mindre konfliktspørsmål er underordnet, men må finne sin løsning. Her er Norge tjent med å være mest mulig på innsiden, også for kunne påvirke felles beslutninger på EU-nivå og ha best mulig relasjon til store naboland som Tyskland.
Fra folk som Sps Ola Borten Moe og Frps Ketil Solvik-Olsen har det vært forsøkt bygd et narrativ om at EU er et «aldrende konkursbo». De har fablet om at Norge heller burde nærme seg USA, for å velge «vinnerlaget». De siste ukenes hendelser burde vaksinere mot slikt. Det er i Europa vi i Norge har våre venner og likesinnede.
Trusler og maktbruk fra både USA og Russland kan komme før vi aner ordet av det.
