Det er rust i Europas industrielle og økonomiske motor. Den tyske økonomien står i stampe og flaggskip som Volkswagen (VW) sliter tungt. Energikrisen og dyrtiden bidrar til stemningen. Togene går ikke i tide, og landet oppleves nesten som en teknologisk bakevje for en nordmann som er vant til appbaserte løsninger og et kontantløst samfunn.
Nå våkner landet etter nyvalget til Riksdagen i helga. De kristenkonservative (CDU/CSU) ble størst og vil være kjernen i en ny regjering, og sosialdemokratene i SPD fikk juling. Den viktigste nyheten er likevel utvilsomt at høyreradikale Alternative für Deutschland (AfD) fikk over 20 prosent av stemmene og ble nest største parti.
Mer av det samme fra de samme gamle kostene vil bare gi styrke til alternativet.
Skjønt nyhet. Valgresultatet er i tråd med meningsmålingene og forventningene. AfDs framgang var ventet. Det gjør den ikke mindre epokegjørende.
Når Tyskland, landet som har skydd høyreekstremismen etter at Adolf Hitlers tredje rike falt i 1945, trekker så langt til høyre, ringer alarmklokkene for fullt. Omtrent det eneste som kunne vise tydeligere at vår verdensorden er i trøbbel, er at USA styres av radikalere som vil sette verden i brann – og derfor har bidratt som best de kunne til å løfte AfD i forkant av det tyske valget.
Selv om vi har hatt god tid til å forberede oss, er det forskjell på målinger som antyder hvor ting vil ende og valgresultatets iskalde fasit. 20,8 prosent av tyske velgere stemte på et parti som kan bringe minnene til det sivilisatoriske sammenbruddet i Tyskland på 1930-tallet. Nå haster det å finne svar på hvordan dette kunne skje. Og løsninger som peker framover.
Et raskt blikk på kartet over Tyskland, forteller én del av historien. Det gamle Vest-Tyskland er for det meste farget i CDU/CSU-svart, med noen innslag av sosialdemokratisk rødt og miljøpartiet Grüne-grønt. Det gamle Øst-Tyskland er, med unntak av området rundt hovedstaden Berlin og noen få enkeltkretser, helt blått. AfD er største parti over hele fjøla. Det forteller oss ganske mye om at Tyskland ikke helt har fått til samlingen til ett rike etter Berlinmurens fall.
Les også: For Ukrainas og Europas skyld: Vi må forstå Russland
Andre årsaksforklaringer er mindre partikulære for Tyskland, og mer kritiske for hele Europa. Økonomien har preget den tyske valgkampen. Det er industridød, konkurser og høy arbeidsledighet i Tyskland. Når de etablerte partiene ikke klarer å gi svar og framtidshåp, åpnes veien for andre alternativer.
Når den andre store valgkampsaken har vært innvandring, er det lite overraskende at ytre høyre har fått luft under vingene. Terrorangrep på et julemarked i desember og mot en demonstrasjon i februar, samt flere knivangrep, har preget valgkampen – og løftet AfD fram mot et historisk valgresultat.
Sosialdemokratene har styrt Tyskland de siste årene, og straffes hardt for det. De kristenkonservative er nå største parti, men nyter heller ikke særlig tillit i store deler av den tyske befolkningen. Årsakene er blant annet at de to styringspartiene har stått for flere politiske grep som nå biter dem i halen:
I iveren etter å bli en grønn motor i Europa, har tyske ledere stengt ned tysk kjernekraft og satset på fornybar energi. Balansen i dette systemet skulle være russisk gass. Den muligheten forsvant med den russiske invasjonen av Ukraina. Nå er energi som en konsekvens ekstremt dyrt, noe som i sin tur rammer industri og næringsliv.
Les også: Trumps norske venner
Også Angela Merkels vilje til å ta imot flyktninger fra Syria og hennes «Wir schaffen das» («dette klarer vi») fra 2015 har kostet mye troverdighet blant velgerne. Nå heter det at Tyskland har sluppet inn altfor mange fra andre deler av verden, og at integreringen er mislykket. Merkel og hennes etterfølgere klarte slett ikke dette, er inntrykket i store deler av velgermassen, som mener at bare AfD har troverdighet på innvandringsfeltet.
Pandemien kostet også tyske politikere mye tillit. Nedstengingene var ekstremt upopulære i deler av folket, protestene mange og vaksinemotstanden stor. Det ga AfD fart. Dessuten har krigsinnsatsen til Ukraina, som styringspartiene støtter ukrainerne i tråd med den europeiske linja, og som AfD roper «nein!» til, gitt AfD flere velgere.
Sett fra venstresiden og arbeiderbevegelsen er det ekstra vondt at den delen av befolkningen som har funnet seg et alternativ langt til høyre, i stor grad tilhører arbeiderklassen. Målinger viser at 38 prosent av arbeidervelgerne gikk for AfD søndag.
Les også: Sosialdemokratene sliter tungt i Tyskland
AfD kommer ikke i posisjon tross valgresultatet. Den tyske «brannmuren», som utelukker samarbeid med de mest ekstreme flankene, holder stand. Det er den gode nyheten.
Den dårlige er at det mest sannsynlige regjeringsalternativet blir en koalisjon mellom de to styringspartiene CDU/CSU og SPD, med et tredje parti på slep. Det er ikke et problem i seg selv, men med mindre den tyske motoren får opp dampen og en ny regjering finner bedre løsninger enn de foregående har presentert på integrering, følelsen av å være etterlatt i øst, energikrisen og sosiale tiltak, for å nevne noe, vil en slik samlingsregjering kunne gi ytterligere grobunn for AfD. Mer av det samme fra de samme gamle kostene vil bare gi styrke til alternativet.
Vi får sette vår lit til at den nye tyske regjeringen finner de rette knappene, og vet å trykke på dem, for å vinne tilbake tilliten blant de mange frafalne. Og søke trøst i at venstrepartiet Linke er største parti blant unge velgere i Tyskland.
Samtidig som både vi og tyske ledere bør ta følgende innover oss: Verden slik vi kjenner den står og vakler. Det må trolig tenkes nytt for å finne en vei ut av uføret.
