Sikkerhetskonferansen i München, som har vært en viktig arena for internasjonal dialog siden 1963, fungerer som et barometer for det geopolitiske klimaet. I år brøt det ut kollektiv angst, både blant politikere og kommentatorer.
Den amerikanske visepresidenten J.D. Vance gikk i sin tale til angrep på europeiske statsledere. Han kritiserte Europa for å undertrykke ytringsfriheten, og at den politiske eliten i Europa ikke hører på egne innbyggere. «Masseinnvandringen til kontinentet er for høy», uttalte han, og advarte mot at manglende respons kunne få alvorlige konsekvenser for sikkerhetssamarbeidet.
Hva gjør vi nå – Europa, Norge – for å stå stødigere på egne bein?
Det viktigste med München var ikke det Vance sa, men den praktiske sjokkeffekten det fikk. Det var en real wake up-call. Amerikanske signaler om USAs rolle i NATO og fremtidig sikkerhetssamarbeid rystet Europas ledere. Det ble klart at Europa endelig fikk øynene opp for et budskap som har vært åpenbart i lang tid: USA vil at Europa tar større ansvar for sitt eget forsvar. Europa skjønner at USA nå mener alvor.
Historisk sett har USA gjentatte ganger oppfordret europeiske land til å øke sine forsvarsbudsjetter. Under George W. Bush-administrasjonen på tidlig 2000-tallet ble europeiske land instruert om å bidra mer. I 2011 advarte den amerikanske forsvarsministeren under Barack Obama, Robert Gates, om at manglende forsvarsutgifter i Europa kunne føre til at USA ville redusere sitt engasjement i NATO. På NATO-toppmøtet i Wales i 2014 var USA pådriveren for at alliansen vedtok at alle medlemslandene skulle bruke minst to prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på forsvar innen 2024.
Sånn sett var ikke budskapet fundamentalt annerledes enn mye vi har hørt før, men det var som om den praktiske betydningen av det slo sterkere nå.
Les også: For Ukrainas og Europas skyld: Vi må forstå Russland
Alle de himmelfalne reaksjonene på talens form illustrerer behovet for noe som verken Norge eller Europa er særlig gode på: En faktabasert og konstruktiv diskusjon om det realpolitiske innholdet og konsekvensene av det. Hva gjør vi nå – Europa, Norge – for å stå stødigere på egne bein? Hva skal vi gjøre nå, som vi ikke gjorde før? Situasjonen i Europa, med en krig i Ukraina som herjer inn i sitt fjerde år, dyrtid, store omstillingsprosesser og politiske omveltninger, gjør det mer krevende å finne ro til å besvare disse spørsmålene. Like fullt er det svært viktig at vi gjør det. Det er behov for både nytenkning og reorientering.
Historikeren Timothy Snyder formulerte det treffende: «2025 bør handle om hva Europa gjør, ikke hva Trump sier.»
I sikkerhetspolitikken dreier dette seg om noen hovedspørsmål:
- Hvilke nye sikkerhetspolitiske utfordringer får Norge?
- Hva betyr disse utfordringene for folk flest i Norge og Europa?
- Og hva må vi gjøre for å løse disse utfordringene?
Det første spørsmålet finnes det gode svar på, i alle fall i Norge. De norske trusselvurderingene skrives og publiseres av Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. De er omfattende, godt skrevet, åpne og tilgjengelige, og de kommer ut hvert år.
Likevel ser vi at mediene sjelden gir disse vurderingene den oppmerksomheten de fortjener. Jeg forstår at artikler om Musk og Bannon sine nazihilsener kan gi langt flere klikk enn artikler om de nasjonale trusselvurderingene. Men journalistikk handler også om å gjøre leseren litt klokere. At artikler om tabloidiserte hendelser gjerne får mer oppmerksomhet enn de nasjonale trusselvurderingene, kan bidra til en stor kunnskapskløft i samfunnet.
Les også: Trumps norske venner
Det er derfor en flere tiår gammel synd i det offentlige ordskiftet som nå kommer og hjemsøker oss. Hvem har forutsetninger for å forstå hva de nasjonale sikkerhetsvurderingene betyr for hva en kommune bør gjøre, for hva en bedrift bør gjøre, for en organisasjon, for et direktorat? Hva betyr Vance sin tale og økt usikkerhet rundt de amerikanske sikkerhetsgarantiene i siste instans for deg?
For å adressere dette har Utsyn, senter for sikkerhet og totalforsvar, lansert ideen om trusseltolker. En trusseltolk skal ha et dobbelt samfunnsoppdrag:
- Gjøre trusselbildet forståelig for folk flest: Bryte ned taler og strategidokumenter, oversette fagspråk, og gjøre trusselvurderingene konkrete og relevante for folk flest; for kommuner, energiselskaper, direktorater, organisasjoner, medier og næringsliv.
- Bygge bro: En trusseltolk skal bidra til et mer nyansert og faktabasert ordskifte, dempe polarisering og fremheve det viktige framfor det tabloide.
En trusseltolk jobber uavhengig av særinteresser og politikk og har kun ett mål: Bidra til en bedre forståelse av den kompliserte og skiftende geopolitiske situasjonen.
Reaksjonene på Vance sin München-tale i mediene – og dermed hos folk flest – viser at Norge trenger slike trusseltolker.
Les også: USA er på autoritære avveier, skriver Lars West Johnsen
Framfor å hisse seg opp over J.D. Vance sin ordbruk ville en trusseltolk sagt to ting: Det som kommer fra USA nå er først og fremst gammelt nytt, men i en ny og mer aggressiv innpakning. Og at debatten nå ikke bør handle om innpakningen, men om hva den amerikanske politikken betyr for den norske og europeiske sikkerhetsforståelsen, og om hvordan vi følger det opp i konkret handling. At vi har stolt for mye på sikkerhetsgarantiene fra USA, har gjort oss sårbare. Den sårbarheten må nå leges, samtidig som vi reorienterer oss mot en mer usikker tid hvor våre nærområder og Europa blir langt viktigere for oss fremover.
Beskjeden fra USA er tydelig: Europa må ta mer ansvar selv. Blankofullmakten om sikkerhetsgarantier har gått ut på dato. I stedet for å la oss paralysere av denne beskjeden, må vi gå i gang med å orientere oss mot en situasjon der Europa har blitt mindre interessant for USA, der transaksjoner og næringspolitiske avtaler trumfer diplomati og verdifellesskap og der Kina seiler opp som den mest interessante utfordreren.
Det er fortsatt en plass for Europa i dette bildet. Det er viktig at vi fyller den med kløkt.
