TV2-serien Norge bak fasaden har satt i gang en etterlengtet debatt om dødshjelp. I serien viser Janne Amble og Kadafi Zaman oss de skjulte konsekvensene av å forby dødshjelp; at mennesker på desperat jakt etter døden kommer i kontakt med «dødsengler» som i mange tilfeller har skitnere motiver enn medmenneskelighet.
Ingen ønsker at mennesker på leting etter en vei ut av livet må legge livet sitt i hendene til dødsenglene. Men at de likevel gjør det, viser hvorfor det er så viktig at vi får dødshjelp inn i ordnede former. Når lidelsen dominerer og det ikke er realistiske utsikter til bedring og en innstendig ønsker å avslutte livet, fortjener et menneske å få slippe å leve.
For mange blir livet så tungt at lidelsene er større enn gledene. I en slik situasjon kan det være bedre å slippe.
Det er bare et mindretall som ville benyttet seg av muligheten om de fikk tilbudet, men et stort flertall i befolkningen har i mange år vært for å tillate dødshjelp. Likevel gjør politikerne sitt beste for å strupe debatten.
Det er forståelig at politikere kvier seg for å gå inn i temaet, for der venter det «ekstremt vanskelige spørsmål», som Erna Solberg sier til TV2: «Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø dersom man rett og slett er lei av livet?»
Det er likevel sjelden lurt å velge den enkleste løsningen i møte med kompliserte spørsmål.
Det er to simplistiske løsninger i dødshjelpsdebatten. Den ene er å tillate dødshjelp til alle som sier de ønsker det. Selv ihuga liberalister vil kvie seg for å la suisidiale tenåringer få en sprøyte av legen så fort de ber om det. Den andre enkle løsningen er å ikke tillate noen dødshjelp. Uansett hvor vondt livet er, hvor uhelbredelig sykdommen er og uansett hvor innstendig du ønsker å dø, er svaret nei.
Et bedre alternativ er å sikre at de som virkelig trenger det får dødshjelp, mens andre ikke får det. I 2019 kom boka Aktiv dødshjelp – etikk ved livet slutt, som jeg skrev sammen med filosofikollega Ole Martin Moen. Der foreslår vi tre kriterier for å få innvilget dødshjelp, som vi anbefaler at to fagpersoner må vurdere i hvert tilfelle:
- Du må lide uutholdelig,
- ha ingen realistiske utsikter til bedring, og
- innstendig ønske å dø.
Disse kriteriene tilfredsstiller to viktige moralske hensyn: at mennesker som har mer å vinne på døden enn å tape får avslutte livet, og at folks selvbestemmelse blir respektert innenfor noen rimelige grenser.
Les også: Kathleen Buer om debatten som ikke vil dø
Det kan virke kynisk å si at det er bedre for noen å dø enn å leve, men dessverre er det slik. For mange blir livet så tungt at lidelsene er større enn gledene. I en slik situasjon kan det være bedre å slippe. Dette er ikke plassen for å svare på alle Solbergs bekymringer, men jeg kan avsløre at vi gir grundige svar på alle i boka.
Det vanskeligste spørsmålet er hvorvidt vi bør tillate dødshjelp på grunnlag av psykisk sykdom. På den ene siden er det klart at alvorlig psykisk sykdom kan gjøre livet uutholdelig. Men siden vi forstår lite om psykisk sykdom er det vanskelig å avgjøre om pasienten har realistiske utsikter til bedring. Vi tvilte oss derfor fram til at psykisk lidelse ikke bør kunne motivere dødshjelp.
I motsetning til hva som er tilfellet i delstaten Oregon i USA, mener vi ikke at dødshjelp bare bør gis til de som har kort levetid igjen. Det avgjørende er hvor ille livet er og om det er realistiske utsikter til bedring. Å være lei av livet bør ikke være nok for å få dødshjelp. Vi bør likevel ikke kreve at sykdomsutløste fysiske smerter er det eneste som kan kvalifisere. Å ligge bundet til sengen alene, uten å kunne nyte mat, sex, bøker eller andre ting et godt liv består av, kan gjøre livet uutholdelig.
Det store spøkelset i dødshjelpdebatten er om folk vil be om dødshjelp fordi de føler seg presset til det. Det utfordrer i så fall selve grunnlaget for å tillate dødshjelp, nemlig at det reduserer lidelse og respekterer folks selvbestemmelse.
Les også: Bistandsfrys i koleraens tid
Press kan komme i ulike former. Farene forbundet med press fra familie kan reduseres ved at press tematiseres i samtalen med legen og pasienten får vite at legen kan avvise søknaden uten å avsløre at det var pasientens vilje.
Det er vanskeligere med det subtile presset fra samfunnet. Mange er bekymret for at tilgangen på dødshjelp vil tolkes, ikke bare som det tilbudet det er, men som en forventning om at eldre og syke bør benytte seg av tilbudet.
Vi bør imidlertid ikke overdrive faren. Det er ingenting i tilbudet selv som signaliserer at noen bør avslutte livet om de ikke ønsker det. Et forbud mot dødshjelp er også en dårlig måte å formidle at alle er velkomne. En sjenerøs livshjelp og en større satsing på å gjøre livet på slutten rikere vil gjøre mer for å kommunisere at de gamle og syke er ønsket enn å nekte en verdig vei ut for de som lider.
Vi bør heller ikke forvente at det er de mest sårbare gruppene som tyr til dødshjelp fordi de føler seg presset til det. I land der dødshjelp er tillatt, er det de ressurssterke og selverklært selvstendige som i størst grad benytter seg av tilbudet.
Solberg har rett i at dødshjelp stiller oss overfor en rekke vanskelige spørsmål, men vi løser ikke komplekse problemer med enkle løsninger.
