«Svenske tilstander», sier vi, og mener gjengkriminalitet og vold. Skytinger, bomber og granater.
Det må ikke sive over grensa og hende også her, sier vi, og har selvsagt helt rett i det. Pessimistene mener det er for sent, at vi har tillatt for mye innvandring og latt brutaliteten få fotfeste. Vi får håpe de tar feil.
Dette er en tekst om de andre svenske tilstandene som vi også bør la broderfolket i øst holde på med for seg selv. Den om sosialdemokratiet som glapp.
Når nordmenn tenker på Sverige, tenker vi på vakre Gamla Stan i Stockholm eller på skiløpere som taper mot norske ungdommer i sporet. På Astrid og Torgny Lindgren, Thåström og Liseberg. På ABBA og Ikea og høstens krepsefester. Og, dessverre, på innvandring, vold og våpen.
De fleste vil trolig kjenne at det rykker i urettferdigheten av det enorme gapet i det en gang så jämnlika Sverige.
Men også: Vi tenker på folkhemmet og Per Albin Hansson, Tage Erlander og Olof Palme. På verdens likeste samfunn. Sverige var landet som ble enda mer sosialdemokratisk enn oss, landet som ble løftet fram når det skulle løftes fram land som virkelig har lykkes med å temme kapitalismens beist og gjøre det til en tjener.
Men det var før. Det Sverige finnes ikke lenger.
Om vi ikke visste det fra før, blir det overtydelig dokumentert i en fersk rapport fra svenske LO. «Makteliten – i raketfart från verkligheten» er direkte sjokkerende lesing selv for den som følger Sverige ganske tett. Folkhemmet ligger i ruiner.
I gjennomsnitt tjente et utvalg av 50 svenske næringslivsledere 71,1 ganger en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i Sverige i 2023. Snittlønna i industrien lå på 424.262 svenske kroner. Snittet på toppsjefene i utvalget var 30,2 millioner svenske kroner.
Den byråkratiske og politiske eliten løper også fra vanlige arbeidsfolk. I disse gruppene ligger lønna på rundt sju industriarbeiderlønner.
Les også: Hva skjedde med å være snill, vennlig og et gagns menneske?
Dette gjør da ingenting, vil noen tenke. At «de beste» tjener veldig mye betyr ikke at resten tjener for dårlig, heter det seg jo gjerne for tiden. Greed is good og at tek-oligarkenes innflytelse i USA nå truer med å undergrave hele demokratiet, er bare slik det nesten må være. For noen er økte forskjeller på topp og bunn et mål og en drøm.
De fleste andre vil trolig kjenne at det rykker i urettferdigheten av det enorme gapet i det en gang så jämnlika Sverige.
Dette er ikke naturgitte forskjeller. I 1980, omtrent da det svenske sosialdemokratiet var på sin topp, noen år før Olof Palme ble skutt, tjente toppsjiktet i næringslivet ni ganger mer enn industriarbeideren. Da hadde det økonomiske gapet sunket jevnt og trutt fra 1950, da det gikk 16 industriarbeidere på en verkställande direktör, en vd, som sjefene kalles i Sverige.
Les også: Hei, Riksadvokat, politi og politikere. Jeg har en bokanbefaling til dere!
Det som tok 30 år å vri til fordel for vanlige lønnsmottakere, tok bare halvparten av tiden å snu den andre veien. I 1995 var forholdet tilbake på 1950-nivå. I 2019, like før en pandemi som krevde store overføringer fra stat til næringsliv i Sverige som i Norge, tjente en vd 60 industriarbeiderlønner. Fire år senere var forholdet altså 1:71,1.
Det er skrevet mye og langt om Sveriges fall fra sosialdemokratisk drømmesamfunn til å bli et land preget av økonomisk ulikhet, kriminalitet og ytre høyre-partiet Sverigedemokraterna i stor vekst. Det er fortsatt mye mer å si om saken.
Men av og til holder det med noen ganske enkle tall for å beskrive en utvikling. I denne sammenhengen burde det være nok å gjenta følgende: Svenske toppsjefer tjener i snitt 71,1 ganger en industriarbeiderlønn. Sverige er ikke lenger Sverige slik du kanskje forestiller deg at Sverige er.
Og her i Norge? Pessimistene vil mene det er for sent, at den samme utviklingen har fått fotfeste og er i full gang også her. Vi får håpe de tar feil.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Les kommentar: Alarmen går. For amerikanerne, men også for oss
