«Vi kan bygge fremtidens Norge med hjernene som flykter fra Trump», skrev professor i statsvitenskap Tore Wig i Morgenbladet fredag.
Wig forteller at i 1933 ansatte Princeton-universitetet en viss professor i teoretisk fysikk, Albert Einstein. Sammen med alle andre som flyktet fra Hitlers repressive regime var han med på å skape en ny gullalder, ikke bare i amerikansk forskning. «Flyktningene fant opp atombomben, kvantefysikk, informatikk, nye former for matematikk, spillteori, og datamaskinen», skriver Wig.
Historien er full av slike eksempler, på ulike felter.
Malere som Mark Rothko, Marc Chagall, Piet Mondrian, Max Ernst, og Salvador Dali, endte alle i New York. Der inspirerte de også amerikanske kunstnere, og resultatet ble at USA overtok Paris’ rolle som sentrum for moderne kunst.
Noen av de første som rømte fra Twitter var minoriteter. Nå ser de ikke bare etter nytt digitalt hjem, men også fysisk.
På sekstitallet gjorde segregeringen i USA at mange av de største jazzmusikerne søkte seg til Europa, der de fikk en enorm påvirkning på musikkmiljøet. Don Cherry og George Russell ville nok ikke flyttet hit uten denne virkeligheten - og norsk og svensk musikk ville ikke vært det samme uten dem.
Les også: Jens Stoltenberg valgte ikke pengene, men sosialdemokratiet
Det er en fortvilt situasjon for forskere i USA som nå mister bevillinger fordi pengestrømmen til helseforskning er stoppet, eller feltene de forsker på er på Trumps sensurlister. Mange vurderer nå å forlate hjemlandet sitt, og antagelig vil de bidra positivt hvorenn de havner. De mest usatte er gjerne minoriteter, og antagelig føles dette mest akutt for dem. Familier med transbarn har allerede begynt å flytte fra stater der republikanerne styrer og flere vurderer også å forlate USA.
Økonomene har for tiden har definisjonsmakta i debatten, så antagelig er det lettest å overbevise om man snakker om effekter for økonomisk vekst. Debatten rundt boka til Martin Bech Holte ga et bilde av lav vekst over tid i Norge.
Å spå hva som vil skape arbeidsplasser, er notorisk vanskelig. Men vi vet at Norge skriker etter utviklere og at staten, i mangel av dem, har brukt 13 milliarder på IT-konsulenter. Regjeringen skriver også i digitaliseringsstrategien at de vil jobbe for at færre selskaper mangler IT-kompetanse.
Historien viser dessuten at grunnforskning er viktig, altså «fri» forskning som gir ny innsikt uten at den nødvendigvis gir umiddelbar økonomisk gevinst eller konkret kunnskap.
Viktige gjennombrudd har dessuten ofte kommet tilfeldig. Penicillin, telefonen og sist Arpanet. Sistnevnte kom fordi det amerikanske forsvaret, av sikkerhetshensyn, ville knytte sammen ulike datamaskiner for å sikre at om et sted ble bombet, ville ikke dataene gå tapt. Slik startet utviklingen av internett.
Innovasjon, eller la oss kalle det oppdagelser og nyskapning, kan også handle om å finne effektive medisiner mot plagsomme eller dødelige sykdommer. Norge kan melde seg på i langt større grad enn vi gjør i dag.
Omstendighetene er ulykkelige, men mange av dem vi kunne trengt, ønsker av gode grunner å forlate USA, og Norge kunne tatt dem imot.
Noen av de første som rømte fra Twitter da Musk gjenopprettet kontoene til nynazister og begynte å svare dem, var minoriteter: skeive, minoritetsspråklige, funksjonsnedsatte, såkalte nevrospicy (nevrovariasjon/utviklingsforstyrrelser) og folk med mer melanin.
Nå ser de ikke bare etter nytt digitalt hjem, men også fysisk. Det gjelder både forskere og utviklere.
Les også: Gjør snill sterk igjen, skriver Linn Stalsberg
Vi har allerede noen internasjonale forskere på internasjonalt nivå på universitetene våre. Det har skapt protester, noen av dem forståelige, som at det blir vanskeligere for nordmenn å få disse stillingene. Mange av de internasjonale forskerne reiser dessuten hjem etter fullført, betalt doktorgrad. Men man skal ikke undervurdere at de også løfter fagmiljøet. For å si det med fotball: Da Vålerenga hentet Sherida Spitze fra det nederlandske landslaget, ble laget bedre og vant sitt første seriemesterskap i 2020. Siden vant de igjen etter Spitze forlot laget, i 2023 og 2024.
I techmiljøet er det massevis av minoriteter blant drevne utviklere, produktfolk og designere. De søker seg ofte til, og er viktige deler av, inkluderende miljøer der man tar hensyn til ulikheter på jobben. Noe som er en fordel for alle som jobber der, særlig om man for eksempel har utfordringer med ting som angst, hørsel eller bare har helt vanlige, krevende småbarn.
De samme folka som klager over norsk innovasjonskraft, er som regel mest negative til å utvide minoriteters rettigheter og å satse på forskning
Tore Wig har ikke troa på at grepene som trengs vil tas, først og fremst på grunn av det han kaller en «sendrektig og traust norsk politikerklasse», som verken ser utenlandske forskere som en ressurs eller klarer å se for seg Norge som et sted det kan skje vitenskapelige revolusjoner. Jeg deler Wigs pessimisme. Norge har aldri stått øverst på lista for disse yrkesgruppene, og det er også andre forhold som taler imot.
Mange tiltrekkes av fritiden man faktisk har som norsk arbeidstaker, og progressive amerikanere beundrer sosialdemokratiet. Men det er ikke sikkert at vi oppleves som en trygg havn likevel.
Riktignok er de høyt utdannede mest positive til innvandrere. Men også her i Norge innskrenkes mulighetene for kjønnsbekreftende behandling, og økningen i anmeldelser for hatkriminalitet lover dårlig.
Dessverre har norsk offentlighet ennå ikke fått med seg at det knapt finnes en transperson eller såkalt «wokist» som benekter at forplantning skjer innenfor et tokjønnssytem, og at man som regel fødes med enten store eller små kjønnsceller. Man får håpe at motstanden som nå tegner seg mot KrFs Trump-kopiering holder stand og at det ikke blir verre.
Men de samme folka som klager over norsk innovasjonskraft, er som regel mest negative til å utvide minoriteters rettigheter og å satse på forskning. Som FrP, som nå vil kutte en halv milliard i bevilgningene og i tillegg innføre ostehøvelkutt.
Det er synd for Norge. Ikke bare på grunn av økonomien.
