For det som føles som veldig lenge siden, var Trygve Slagsvold Vedum noe langt mer enn en forhenværende finansminister, stortingspolitiker og leder av Senterpartiet. Han var mannen som hadde øret på skinnegangen, med en imponerende evne til å omsette populære strømninger i konkret Senterpartiet-politikk.
Da Senterpartiet fløy som høyest på meningsmålingene rundt juletider i 2020, bar Vedum liksom på en dypere forståelse av den store statsviteren Stein Rokkans teser om konfliktlinjene i det norske samfunnet. Senterpartiet vant stadig nye velgere ved å være tydelige i kampen mot økende forskjeller, både geografisk og sosialt. Sentrum og periferi, med andre, altså Rokkans, ord. Hvor du sitter avgjør hvor du står. Men også Rokkans to andre dimensjoner ble løftet høyt: Økonomi og kultur. Marx og Bourdieu.
Nå handler det om å vise hvem Senterpartiet egentlig er.
Senterpartiet var opptatt av rettighetene, lønnsvilkårene og livet til landets taxisjåfører – samtidig som partiet framsto som den fremste garantisten for nasjonal, demokratisk kontroll over naturressursene våre. Vedum turnerte alt fra skattefradrag for pendlere til å skrive seg inn i tradisjonen fra Venstre-høvdingen Johan Castberg og konsesjonslovene.
Han snakket om «dem som trenger politikk». Om naboen på Stange som jobbet i et offentlig eid vaskeri som ble privatisert og siden flyttet nærmere et stort bysentrum, samtidig som Erna Solbergs regjering kuttet i pendlerfradraget. Dermed fikk naboen lengre reisevei, høyere skatteregning og dårligere pensjonsvilkår på kort tid. Vedum snakket minst like rødt som grønt.
Jeg skrev følgende den gangen, åtte måneder før stortingsvalget høsten 2021: «Senterpartiet flyr høyt 202 dager før valget fordi partiet representerer noe – og noen. Geografisk, sosialt og kulturelt». Det var ikke reinspikka populisme som løftet Senterpartiet, er min påstand. Ikke bare det, i det minste. Partiet tok tempen på tidsånden samtidig som det hadde grepet om de lange linjene i det norske samfunnet.
Det holdt ikke helt inn. 20 prosent på målingene i januar ble til 13,5 på valgdagen. Det var likevel partiets nest beste nasjonale valg noensinne. Det ga partiet selvtillit til å stå på sitt drømmealternativ under regjeringsforhandlingene: En regjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Så ble Vedum finansminister, det ble krig, dyrtid og prisen på strøm suste i været. Og alt snudde. På noen måneder gikk Vedum fra å være «et politisk geni i grønt turtøy» til å bli «en tom dress», fra «fra politisk komet til floskelmaskin», for å sitere noen av karakteristikkene.
Les også: Vedum vil redusere statens strømprofitt
Vedum fant siden tilbake fotfestet, men aldri helt. Senterpartiet kan vise til at partiet oppnådde mye på drøye tre år i regjeringen. Fylker ble gjenopprettet, rettsinstanser og politiplasser i distriktene likeså. Det ble gratis barnehage i utkanter, gratis ferje og kommunenes inntektssystem ble endret. Lista vil være mye lenger når partiet skal oppsummere og hylle seg selv på landsmøtet i slutten av mars.
Men like sant som skrytelista, er det at Senterpartiet ble sittende med ansvaret for å administrere et kraftsystem som viste seg å være ute av balanse omtrent fra den dagen regjeringen Støre tiltrådte.
Partiet som hadde vært så tydelige i sin motstand mot Acer noen år tidligere, og som hadde løftet kontroll over naturressursene høyere på den politiske dagsorden enn på tiår, kunne ikke gjøre annet fra regjeringskontorene enn å gi strømstøtte og små kutt i elavgiften til en befolkning og et næringsliv som plutselig ble veldig opptatt av kraft, strømområder, utenlandskabler og energisystemer.
Les også: Det er på tide å ta alvorlig at skeive er utsatt, skriver Cornelia Kristiansen
Det er delte meninger om strømprisen og graden av nasjonal kontroll over krafta i norsk politikk. I Senterpartiet, derimot, er man unisont enige om at de utslagene vi har sett de siste årene, viser at vi har mistet for mye av kontrollen. Vedum selv har kalt strømstøtteordningen han var med på å innføre for «en bandasje» – også da han fortsatt var finansminister.
At Ap-Sp-regjeringen ikke gjorde strukturelle grep på kraftområdet har åpenbart vært en kilde til frustrasjon internt i Senterpartiet. Det har trolig også kostet mange velgere i den gruppa som så Vedum som noe annet enn en folkeforfører.
Det er i dette bildet vi bør forstå hvorfor Senterpartiet onsdag lanserte en voldsom totalpakke på strømområdet. Partiet vil ta tilbake ledertrøya i et spørsmål som har herjet med innbyggere, næringsliv og den regjeringen Senterpartiet var en del inntil veldig nylig. Når det første Arbeiderpartiet gjorde etter at Vedum trakk sine folk ut av regjeringen dessuten var å lansere sin «norgespris», som vil kunne dempe mye av den folkelige motstanden mot prissvingninger og store prisforskjeller landet over, må Senterpartiet sågar ta litt ekstra hardt i for å komme på offensiven.
Les også: Senterpartiet må akseptere at spist er spist, skriver Kjell Werner
Det er mye Senterpartiet vil rette opp i når lanserer sin egen, ikke Ap-påvirkede strømpolitikk. Aps norgespris må gjelde næringslivet, elavgiften skal fases helt ut og oppgradering av strømnettet skal dekkes over statsbudsjettet. Og det er bare begynnelsen. Senterpartiet vil også kreve forhandlinger om sterkere kontroll over utenlandskablene til Tyskland og England, ha restriksjoner på eksport når strømprisen går i været, og melde Norge helt ut av Acer. Dessuten skal Statnett bli et statlig direktorat og Statkraft skal bli et såkalt kategori 2-selskap, noe som betyr at samfunnsmessige mål skal overtrumfe profitt i selskapets virksomhet. Selskapet skal også underlegges sterkere statlig styring.
Dette vil utfordre EØS-avtalen, eller i det minste kreve mye plass i det mytiske handlingsrommet. Men det er da også selve poenget. Senterpartiet har (altfor) lenge administrert et dysfunksjonelt strømmarked og tapt mye, både velgere og deler av sin sjel, på det, er den interne analysen. Det er mindre enn åtte måneder til valget i høst. Arbeiderpartiet har løftet seg så kraftig at en rødgrønn seier igjen er innen rekkevidde, men Senterpartiet står foreløpig på stedet hvil.
Nå handler det om å vise hvem Senterpartiet egentlig er, og så vil mange velgere komme tilbake, er tanken. Det gjenstår å se. Mye troverdighet er gått tapt blant dem som drømte om et systemforandrende Senterparti for fire-fem år siden. Nå prøver Senterpartiet å rope så høyt at håpet igjen tennes i de frafalne velgerne.
