Hvis du synes verden er blitt et utrygt sted etter at Trump kom tilbake, prøv å forestille deg at du er fra Latin-Amerika. Er du mexicaner står du overfor et dramatisk økonomisk situasjon etter et historisk svik fra USA. Med 25 prosent straffetoll på alle mexicanske varer torpederes det nordamerikanske integrasjonsprosjektet som USA selv initierte på 1990-tallet, og som gjorde at Mexico la om hele sin økonomi.
Så langt har Trump vist seg som diktatorens beste venn, og nære alliertes verste fiende.
Er du fra Venezuela har du vært vitne til et enda større svik: Etter at Trump i sin forrige periode innførte sanksjoner mot Maduro-regimet, og nå har skaffet latinamerikanske stemmer på løfter om å presse Maduro fra makten, snudde han 180 grader og forhandlet med Maduro for åpen scene. Resultatet ble at Venezuela har fått videre unntak fra sanksjonene, slik at Chevron kan fortsette å pumpe olje i Venezuela, mens Maduro soler seg i glansen av sin nyvunne anerkjennelse og venezuelanere i USA har mistet sin beskyttelse og vil bli deportert tilbake til det de rømte fra.
Er du panamaner står du overfor en grenseløs imperialist som truer med å annektere den delen av landet ditt der den viktigste inntektskilden ligger: Panamakanalen, som panamanere har investert i og forvaltet til alles beste i 30 år.
Og er du fra et fattig, utrygt sted hvor som helst i Latin-Amerika må du akseptere at det du så som eneste mulige veien ut av desperasjonen – nordover mot USA – nå blir stengt.
Les også: Hvordan måler man verdien av å være hjemme med sykt barn?
Noen trodde at utnevnelsen av Marco Rubio som utenriksminister og Mauricio Claver-Carone som spesialutsending for Latin-Amerika, skulle sette Latin-Amerikas interesser høyt. Begge er USA-cubanere, og deler politiske holdninger med konservative latinamerikanere. Men de som trodde det har måttet spise sine ord. Ingen vet når eller hvor neste trussel kommer. Så langt har Trump vist seg som diktatorens beste venn, og nære allierte som Mexico, Colombia og Panama sin verste fiende.
Spørsmålet er hva vi kan forvente oss videre. De siste dagene peker i retning av i hvert fall tre scenarioer. Det første er knefall og kaos. Colombias president Gustavo Petros impulsive tvitring om at deporterte migranter måtte behandles med respekt tyder på det. Utspillet ble raskt parert med trusler om sanksjoner. Det ble en propagandaseier for Trump og en ydmykelse for Petro, selv om USA gikk med på at migrantene skulle sendes uten håndjern i sivile fly.
Les også: Sterkest er den som står alene? Arbeiderpartiet vil snart finne ut om det er sant (+)
Deportasjoner ikke noe nytt i Latin-Amerika. Colombia mottok 126 fly med deporterte migranter i fjor. Guatemala tok imot 508 og Honduras 319. Men det var avtalt og organisert. Nå bruker Trump deportasjonene til å skaffe seg makt og skape kaos. Han skryter av at han klarer å deportere 1000 om dagen. Målet er 11 millioner. Det vil ta 30 år (!). Men i mellomtiden ødelegges muligheten for et forutsigbart migrasjonsregime, og kaster millioner ut i et liv av frykt.
Det andre scenarioet er nasjonal motstand og nye allianser. Det vi har sett fra Mexico de siste dagene tyder på det. Mexico har over 80 prosent av sin handel med USA, og Mexicos og USAs industriproduksjon er tett sammenvevd. President Sheinbaum har svart på tollen med å love toll på amerikanske varer samt å utmeisle planer for en mer nasjonalt orientert industri.
Handelskrigen kommer også til å svi for USA. Nesten to tredjedeler av Mexicos eksport til USA er produsert av USA-eide selskaper i Mexico, og bedrifter og konsumenter i USA er avhengige av mexicansk import. Men på kort sikt vil Mexicos økonomi likevel rammes hardest. Også Brasils Luis Inacio Lula da Silva har lovet gjengjeldelse i form av toll. Det kan Brasil gjøre ikke minst fordi de for lengst har gjort seg mindre avhengig av USA. Kina står for dobbelt så mye av Brasils handel som USA. Nå vil flere latinamerikanske land søke nye allianser, ikke bare med Kina, men hele BRICS-sammenslutningen av ikke-vestlige land.
Les også: Donald Trump vil bare ha «pålitelige, lojale og troverdige» statsansatte
Men de små landene i regionen står overfor samme utfordringen som vi kjenner på i Norge når alle regler og avtaler settes til side til fordel for den sterkestes rett: De er for små til å stå imot alene. For dem er et tredje scenario mer attraktivt: Regional samling, og styrking av det latinamerikanske fellesskapet.
Det er ikke så enkelt. Ett hinder er at handelen innad i Latin-Amerika er begrenset siden mange selger samme type varer. Et annet hinder er ønsket blant noen om å holde seg inne med Trump, av frykt eller politiske sympatier. Javier Milei, Argentinas ultra-liberale president, har for eksempel vist seg som en Trump-beundrer, og torpedert det første forsøket på regionalt tilsvar til Trump gjennom Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS).
Sannsynligvis får vi se en blanding av disse reaksjonene. Og vi vil se mange forsøk fra USA på å presse Latin-Amerika vekk fra Kina, som Marco Rubio holder på med i Mellom-Amerika denne uka.
Det som er klart er at Latin-Amerika vil trenge handelspartnere og allierte som vil samarbeide om regelbaserte løsninger. Det kan Norge og Europa være. Latin-Amerika er det første offeret for Trumps aggresjon, men vi kan fort bli de neste.
Det er bare å ta opp telefonen, og invitere til samarbeid. Gjerne over et par tequila – i solidaritet med Mexico.
