På en av Oslos glatteste dager fikk jeg meg en tur på den nye legevakten på Aker sykehus. Jeg elsker når det offentlige pusser opp og prøver å speile vår hang til Scandinavian Design. Hvitt, lyst tre og åpne, store rom. Like høyt under taket som i Bodø Domkirke. En katedral verdig.
Det var som å stige inn i et nyoppusset Petter Stordalen-hotell, selv om innsjekken lignet mer på en nyrestaurert McDonalds-restaurant. Vi satte oss ned, etter å ha bestilt skademenyen uten fries, men fingeren som blødde på 11-åringen, så ut som vi hadde bestilt ekstra ketsjup.
Barna gråt av sult, det var bare Red Bull igjen i automaten. Med det var for rent og pent til å sutre.
Legevakten er som å ta en Ruter-buss. Er du heldig, har du hele bussen for deg selv. Kommer du i rushtida, blir det jævlig trangt og du vet hva folk ved siden av deg spiste til frokost. Noen har ikke spist i det hele tatt.
Denne søndagen var det rushtid og folk svettet, stønnet og strevde ved siden av oss. 3 milliarder har denne nye legevakta kostet, for å få ned ventetiden fra den gamle. Ventetiden har minsket med 7 minutter, ifølge en sak i Aftenposten denne uka. Millioner er nå tildelt for at KI skal hjelpe dem å effektivisere.
Jeg fikk umiddelbart lyst å stjele vekteruniformen og omorganisere hele akutthelsevesenet, uten KI sin hjelp. Og skammet meg. Jeg har aldri jobbet med pasienter, jeg vil ikke at sykepleierne skal løpe på jobb, jeg vil ikke at dyktig helsepersonell skal bli frista til å heller jobbe privat.
Likevel satt jeg der og ønsket å se noen løpe, ønsket å se at sykepleierne blandet seg opp i alt vi gjorde der vi satt tett i tett. Jo lenger inn på legevakten vi kom, jo tettere sto stolene, jo lavere var det under taket, jo flere timer gikk uten noen beskjed om hvordan vi lå an.
Det nye Radiumhospitalet har fått samme kritikk. Det er ingen steder å hvile, mens du venter på redningen. Arkitektur redder ikke liv, selv om det kan redde sinnet.
Vi kom inn på det første rommet, triage, som det så vakkert heter. Der du blir sjekket før du skal videre inn i legevaktlabyrinten. Datteren min reagerte ikke på størrelsen.
Les også: NHO og LO må gjøre alvor av den varslede dialogen om sykelønn
Mine barn går på en skole som var ny for tjue år siden. En skole som fremdeles blir sett på som ny, tegnet av arkitekter som en baseskole, men har aldri fungert som det. De små lufttømte grupperommene i 2. etasje brukes som klasserom. I de store klasserommene i 1. etasje med trekkspillvegger mellom fordi de skulle være base, hører du nabolærerens undervisning tre klasserom unna, som om hun står rett til høyre for deg.
Lærerrommene er like små som triagerommet på legevakta, bortsett fra at de er fire lærere der inne, ikke én sykepleier. Med flere og flere diagnoser og barn som trenger spesiell tilrettelegging, er det nå de rareste løsninger. Bord med stoler rett ved inngangsdøra i gangen for dem med lesevansker eller atferdsvansker. Små stillerom, kubeformet, inni klasserommene, så de blir enda trangere for elevene som trenger ekstra ro. Ikke rart vi får lyst på flere diagnoser. De som ikke har noen spesielle behov, svømmer i midten som oppdrettslaks i for trange merder. Jeg får lyst å slå ned alle veggene og rope til barna: SVØM FOR HELVETE, SVØM!
Vi kan bli imponert over det hvite, moderne og lyse, men bør alltid gå bakover i historien for å lære hva mennesker trenger. Selv om teknologi og byggeteknikker forandrer seg, er vi de samme folka som dem som levde i de hengende hager. Vi er like gale nå som da, men vi glemmer å gi de gale ro for å finne tilbake til noe de kan klare å leve som.
Gaustad sykehus, med sin natur, sine stier og sine terapihester er et godt eksempel på det. Det er nesten fristende å grunnlovsfeste at psykiatriens grønne lunger bør vernes like mye som Nordmarka.
Les også Jo Moen Bredeveien: En dag uten mexikanere
For rom er viktig for alle mennesker. I den tiden vi går inn i nå, der det ovale kontor er stappfullt av erkekonservative menn som er redde for både fri abort og utflytende kjønn. Da er det viktig å møtes fysisk i rom! Alle rom bør åpnes for folk, også for machomennene. I de åpne fellesrommene kan vi øve på å vise hverandre empati og solidaritet. Det høres ut som noe biskop Marianne Edgar Budde kunne sagt.
Etter hvert var det ikke lenger plass til alle på ventesone 3. Tre timer hadde gått. Jeg hadde tørket vann på gulvet for en annen pasient, han var for dårlig til å bøye seg. Spanske turister som åpenbart hadde tryna i korketrekkeren med nesa først, sto langsmed veggen. Barna gråt av sult, det var bare Red Bull igjen i automaten ute i katedralen. Likevel var det for rent og pent til å sutre.
I kriser og i krig blir rommene altfor små. Under koronakrisa ble stua di et fengsel til slutt. Folk visste ikke hvor de skulle gjøre av seg på Teams, de satt i bilen, i boden og på badet. I krig blir bomberom det trygge rommet. Metroen i Kiev blir liten når folk stimler sammen for å beskytte seg mot bombene. Store rom blir små, stua blir trang.
I Gaza-krigen ser vi bilder av leiligheter, bombet i stykker, hvor familier med mange barn har hatt sine små rom, men nå har mistet alt nærvær og samvær. I stedet har de varmet hverandre i små teltrom gjennom vinteren. I de istykkerbomba leilighetene ser vi rett inn i alles hjem, som en sjenert, avkledd pasient. Det er nesten så du får lyst å se bort, der alles personlige eiendeler blottes fram. Og du vet at de små rommene er nå inni hodet på palestinerne og alle andre som har måttet flykte i krig eller på grunn av annen elendighet. De små rommene finnes i hodet hvor menneskene gjemmer sine innerste drømmer, som de aldri forteller til hverandre.
Les også Hilde E. Restad: Trump tar oss tilbake til kolonitiden
Men små rom kan også være vanskelige. Folk med det vi før kalte dårlige nerver, vet ikke hvorfor de små rommene i hodet gjør livet verre. De vikler dem inn i større vanskeligheter enn nødvendig. Jeg har bare én gang besøkt Blakstad sykehus sin lukkede avdeling, og jeg fikk lyst å rive veggene og rope til alle: RØM FOR HELVETE, RØM.
Mens jeg satt der på legevakta og ventet på å komme inn til et enda mindre rom for å ta røntgen, ga jeg til slutt opp. Dagen etter kapitulerte jeg og valgte det private; Volvat på Majorstua. Her skulle jeg kjøpe meg ut av situasjonen i deres kritthvite og mørkeblå lokaler.
Lite visste jeg hva som ventet meg. Volvat er under oppussing. Hele fasaden ser ut som en krigssone. Jeg subbet meg gjennom kriker og kroker, oppussingsstøv og stengte trappeoppganger. Kom meg helt ned til kjelleren der røntgenfolka sto. Som i et bomberom langt under jorda. Og fordi jeg ikke var tålmodig i velferdsstatens legevaktkatedral, hørte jeg bankkontoen min rope: TØM FOR HELVETE, TØM.