Kommentar

Ikke med et smell, men med et klynk

Nå vet vi det: Tre små EU-direktiver kan velte en regjering.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Så var det over. Arbeiderpartiet-Senterpartiet-regjeringen til statsminister Jonas Gahr Støre kom seg gjennom pandemi, dyrtid, ekstreme strømpriser og krig i nærområdet, men falt på grunn av tre små EU-direktiver. Torsdag klokka 13.47 fortalte den plutselig avtroppende finansminister Trygve Slagsvold Vedum VG at han og partiet hans forlater regjeringen.

Det er på mange måter overraskende at den første regjeringen Støre sprekker på oppløpet, med et drøyt halvår igjen til valget, men på flere måter likevel ikke. For å ta det punktvis og ikke helt komplett:

For å leke litt med potensialet: Finansminister Jens Stoltenberg høres kanskje ut som noe som kan få hjertet til å banke litt hardere?

1. Regjeringen kom seg liksom aldri helt opp i marsjtakt. Utgangspunktet var godt, med en historisk sterk sentrum-venstreside på Stortinget. Etter at SV takket for seg under forhandlingene på Hurdal, fikk vi en mindretallsregjering. Den har siden vært under angrep fra både høyre og venstre, og måtte venne seg til å se stadig lavere tall på meningsmålingene.

2. Senterpartiet fikk sin drømmeregjering med SVs neitakk på Hurdal, og posisjonen til partileder Vedum har aldri vært truet tross synkende oppslutning. I Arbeiderpartiet, derimot, har motstanden mot partileder Støre vokst seg stadig større. Den indre opposisjonen har selvsagt hentet styrket fra dårlige målinger og frykt for at partiet skal miste sin posisjon i norsk politikk. Dynamikken måtte endres – både internt og eksternt.

3. Mange i Ap har snakket om Senterpartiet som en klamp om foten, som har holdt partiet nede. De to partiene har fått fram det verste i hverandre, heter det i disse kretsene. Et nå frigjort Arbeiderparti kan vise fram sin primærpolitikk og vinne oppslutning på det, er teorien man støtter seg til.

4. På samme måte har frustrasjonen vært stor i Senterpartiet over manglende strukturelle grep for å få mer politisk kontroll over det markedsbaserte kraftsystemet som ble synlig for noen hver da strømprisen skøyt i været i forbindelse med den russiske invasjonen av Ukraina vinteren for tre år siden. Strømstøtten er en god bandasje, men ingen langsiktig løsning, som finansminister Vedum selv sa det tidligere denne uka. Manglende politisk innsats på området har gått utover partiets troverdighet og oppslutning, heter det her. Nå kan partiet stå knallhardt på sin primærpolitikk fram mot valget – og vinne tilbake velgere på det, er håpet.

Les også: Ap taper mer enn partiet vinner

5. Ingenting av dette betyr at være seg Støre eller Vedum i utgangspunktet ønsket en skilsmisse, i alle fall ikke før det plutselig ble et mulig scenario. Begge har investert mye prestisje i Ap-Sp-regjeringen, og begge mener at regjeringen har fått til mye. Men regjeringen har alltid, helt fra Hurdalsplattformen ble skrevet høsten 2021, hatt en dødmannsknapp: EU-spørsmålet. Og mer spesifikt:

6. EØS og EUs fjerde energimarkedspakke. Arbeiderpartiet – i alle fall ledelsen og sentrale miljøer – er for energimarkedspakken, Senterpartiet er mot. Frontene mellom partiene ble skjerpet under striden rundt tilslutningen til ACER våren 2018, men feid under teppet på Hurdal høsten 2021. Til den milde grad at begge partier på en måte har rett når de nå hevder at deres tolkning av plattformen er korrekt i forkant av splittelsen: Regjeringen regjerer på EØS-avtalen, står det. Men det står også at regjeringen skal fjerne noe som heter opprinnelsesgarantier – som nå derimot forsterkes med innføring av et av de tre direktivene som til slutt felte regjeringen.

7. Senterpartiet har vært tydelig siden sommeren i fjor: Partiet vil ikke sitte i en regjering som innfører hele eller deler av den fjerde energimarkedspakken. Arbeiderpartiet argumenterer med at vi ikke har noe valg – EØS-avtalen er ikke en take your pick, men et forpliktende samarbeid. Begge kan med en viss rett dermed hevde at det er det andre partiet som har ansvaret for at samarbeidet sprekker.

Les også: En dag uten mexikanere

Punktene kunne vært langt flere. Kjappere oppsummert kan man hevde at det er EU-spørsmålet som til slutt felte regjeringen. Det er ikke egentlig overraskende. De siste årene har gjort Norges rolle i verden og verdensdelen vi tilhører til et hovedspørsmål. Krig, det grønne skiftet, et stadig mer integrert kraftmarked, Donald Trump – eksemplene er mange. I en slik situasjon er det nesten umulig å holde samlet en regjering der de to partene har diametralt motsatt syn på samarbeid med Europa.

Nå går de hver til sitt – i alle fall til etter valget i høst. Hva som skjer om begge partiers drøm om at friheten vil gi dem luft under vingene og valgresultatet igjen gir rødgrønt flertall, får bli et spørsmål for en annen dag. En tilsynelatende fastlåst situasjon på rødgrønn side blir litt enklere av at EU-spørsmålet og kraftintegrering er like vanskelig på borgerlig side, der Fremskrittspartiet har lukka døra til Europa med stadig økende styrke de siste årene.

Nå skal Senterpartiet tilbake i opposisjon – mot partiet de har styrt landet med i snart 3,5 år. I stedet for å reise landet rundt med lekkasjer fra forsvarsbudsjettet må partiet finne tilbake til formen fra 2020 og angripe sentralisering, mangel på kontroll over kraftmarkedet og det man i partiet mener er en geografisk og klasseblind elbilpolitikk, for å nevne noe.

Vi lever i spennende tider, som det heter. Det blir interessant å følge dette hamskiftet framover.

Og Arbeiderpartiet? Nå får de fremste kritikerne av samarbeidet med Senterpartiet testet tesen sin om at fjøslukta og nasjonalsjåvinismen har stått i veien for partiet.

Det er på ingen måte umulig at de vil få rett i at dette ikke er en krise, men en stor mulighet. For å leke litt med potensialet: Finansminister Jens Stoltenberg høres kanskje ut som noe som kan få hjertet til å banke litt hardere i mang en frafallen sosialdemokrat?

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen