Kommentar

Trump tar oss tilbake til kolonitiden

Det lar seg hevde at Donald Trump ble president i USA fordi han lovte fred. Velgerne hans kan dessverre bli svært skuffet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvorfor stemte et flertall av velgerne på Donald Trump, gitt hans radikale og antidemokratiske politiske program? Trump vant gjenvalg hovedsakelig fordi den sittende presidenten fikk skylden for amerikaneres trange privatøkonomi, og i et topartisystem hadde misfornøyde velgere et rimelig begrenset handlingsrom. En uke inn i Trumps andre periode, hvor vi alle er svimle over det konstante angrepet på det amerikanske liberale demokratiet, kan det være greit å huske på at den ene politiske saken som samlet et stort flertall var dyrtid, ikke antidemokratisk illiberalisme (selv om en god del Trump-velgere synes det høres bra ut).

I min første spalte for Dagsavisen skal jeg dog ikke snakke om hvorvidt fascismen er tilbake, men heller trekke oppmerksomheten mot noe som kan ha vært en medvirkende faktor: krigen mot terror.

Det var ikke uvanlig å høre at en stemme på Trump var en stemme for internasjonal fred.

Etter å ha vært gjennom supermaktskonkurransen i Den kalde krigen, og deretter opplevd seiersrusen på 1990-tallet, er USA nå inne i en utenrikspolitisk periode preget av evig krig og dyre feilsteg. Der mange kanskje tenker på krigen mot terror som eksklusivt tilhørende George W. Bush (2001-2009), vil jeg heller våge å påstå at det tidligste tidspunktet vi kan sette strek for krigen mot terror var august 2021, da USA endelig trakk seg ut av Afghanistan.

Etter tjue år i Afghanistan var det flertall i den amerikanske befolkningen for å sette et fredelig punktum. Amerikanere skulle gjerne ha erklært seier i krigen mot terror, men selve uttrekningen lignet imidlertid mer på da USA trakk seg ut av Vietnam med halen mellom beina. Alle kunne se at USA hadde tapt. Siden uttrekningen i august 2021 falt Joe Bidens meningsmålinger under 50 prosent. Den kom seg aldri over den magiske grensen igjen.

USAs internasjonale rolle får ikke like mye oppmerksomhet i valgkamper som prisen på en kartong egg, inflasjon eller innvandring, men er minst like viktig og har påvirket en rekke valg i det 21. århundret.

I 2008 fikk den unge og ukjente Barack Obama tidlig medvind i de demokratiske nominasjonsvalgene blant annet fordi han – i motsetning til sin motkandidat Hillary Clinton – var kritisk til krigen mot terror, og ikke minst USAs intervensjon i Irak. Venstresiden var ikke alene i sin kritikk mot amerikanske militære eventyr som stjal penger fra viktige innenrikspolitiske reformer og samlet for mye makt i presidentens hender.

Les også: I det øyeblikket vi tar friheten for gitt, står den i fare for å bli borte

Kritikken hadde en parallell på høyresiden. Der hadde en liten gruppe republikanere i lang tid konsekvent vært kritisk til haukene. Frem til 2016 hadde de imidlertid marginal innflytelse. Haukene ledet an i den rørende tverrpolitiske enigheten om USAs fremoverlente militære storstrategi, drevet fram av den resterende seiersrusfølelsen fra 1990-tallet og eksemplifisert gjennom avstemmingen for intervensjonen i Irak høsten 2002. Clintons «ja» i denne avstemmingen er en av hovedgrunnene til at hun aldri ble president.

Som Obama overraskende vant nominasjonsvalget i 2008 til dels på Irak-kritikk, vant Trump overraskende nominasjonsvalget i 2016 blant annet fordi han var den eneste kandidaten som kritiserte Bush, krigen mot terror, og Irak-krigen. Da Trump vant nominasjonen betød dette ikke bare at Det republikanske partiet plutselig hadde endret standpunkt i store politiske saker som frihandel (som de nå plutselig var imot), men også i utenrikspolitikken. De marginale stemmene på høyresiden hadde nå tatt over partiet.

Les også: Det er nærsynt å skrive om egen avis når Donald Trump er tilbake. Men det handler om det samme

Hvorfor er dette relevant for å forstå valget i november? Fordi da jeg bodde i Texas i høst, var det ikke uvanlig å høre fra Trump-velgere at en stemme på Trump var en stemme for internasjonal fred. Krigen mot terror har vart i over to tiår, med dertil enorme utgifter, en finanskrise og ikke minst en pågående mental helsekrise for hjemvendte veteraner – som på toppen av alt går over flere generasjoner fordi krigen har vart så lenge. Det er ikke rart at dette fortsatt er viktig for mange amerikanske familier.

I presidentvalget i 2024 brukte Trump den kaotiske uttrekningen fra Afghanistan for alt det var verdt. For en del velgere betyr «America First» rett og slett et håp om at USA ikke skal starte noen nye kriger, at man ikke kommer til å intervenere i fjerne, fremmede land og dermed ikke kommer til å produsere flere veteraner med PTSD, og at man ikke skal bruke en masse penger på utenlandske eventyr.

Dessverre ser det ut til at Trumps velgere vil bli skuffet. I stedet for å fostre internasjonal fred og forståelse, har Trump annonsert at han ønsker å ta Grønland og Panama-kanalen – med militærmakt om nødvendig – i tillegg til Canada (men da helst med økonomisk, heller enn militær, makt). Således ser ikke America First 2.0 ut som et forsøk på å reversere amerikansk storstrategi til før krigen mot terror, men til før verdenskrigene.

Vi er med andre ord tilbake til det imperialistiske 1800-tallet, da USA tok over et helt kontinent, deretter oversjøiske kolonier inkludert Filippinene og Puerto Rico, og ikke minst intervenerte i Latin-Amerika for å «lære de søramerikanske republikkene å velge gode menn», som president Woodrow Wilson sa. Om bare amerikanerne selv hadde lært seg denne kunsten.

Les også: Trump trår inn: Hvordan gikk det med Bidens løfter? (+)

Les også: Hvem kan glemme Trumps første, rystende tale? (+)

Les også: Vi lever i oligarkenes verden nå

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen