Kommentar

Vår tid er nå

Det er nærsynt å skrive om egen avis uka Donald Trump er tilbake. Men det handler om det samme.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har senket seg et dypt, ubehagelig alvor over tilværelsen. Tore Wig, professor i statsvitenskap skrev i VG torsdag: «Trusselen fra Trump: Vi står overfor den største trusselen mot demokratiet siden andre verdenskrig».

Det er ikke en overspent analyse fra en alarmistisk venstreakademiker som ikke liker Donald Trumps framtoning. Det er en kjølig, faglig beskrivelse av verden anno 2025 anført av et USA overtatt av milliardærer med nesten full kontroll over medier og sosiale medier. Og med det makt til å definere og manipulere hva hundrevis av millioner mennesker skal se, lese og − til syende og sist − tenke. Og derfor mene og stemme.

Det er den mørkeste av framtidsdystopier som er blitt til virkelighet.

Oligarkene som nå har samlet seg ved føttene til president Trump, er ikke starten, men kulminasjonen av en høyredreining som har vedvart i tiår. Grense etter grense er passert, og til slutt har hyperkapitalismen inntatt Washington og blandet seg med den politiske makten. Bildene fra seiersfestene denne uka har vært mer Versailles enn Hvite hus. Med en personkultus en solkonge verdig.

En gang juvelen i kronen for parti og bevegelse

Helt siden årtusenskiftet er det blitt vagt advart mot hva mediemaktkonsentrasjon kan bety. Vi husker Silvio Berlusconi og Rupert Murdoch. Spilte det noen rolle hvem som eide avisen vi leste eller TV-kanalen vi så på? Var det ikke redaktørplakat og eierskap med armlengdes avstand? Nyheter var vel nyheter og film var film. Nå vet vi svaret. Medier er makt, et verktøy og et mulig våpen.

Denne uka ble vi i Dagsavisen møtt med en dødsdom fra bransjeorganet Medier24. Redaktør Erik Waatlands beskrivelse av en situasjon med dårlige lesertall og økonomi med røde tall er ikke gal. Det kan være en riktig medial tallanalyse. Men det er en elendig samfunnsanalyse.

For alt ved 2025 forteller meg at denne avisa trengs. At vi har et oppdrag. Det forteller meg, dessverre kanskje, at tida for Dagsavisen, for våre idealer og verdier som har overlevd gjennom 140 år, to verdenskriger og nazismen, er nå. Den typen makt som nå har materialisert seg i USA, men som vi også ser konturene av her hjemme, må møtes med motstemmer og motmakt.

Les også: Vi er ikke forberedt på de alvorligste truslene, skriver Aksel Braanen Sterri

Det er store forskjeller, men også paralleller mellom Trumps Amerika og et Norge i høyrekreftenes grep: Ungdom som ikke lenger er radikal, men reaksjonær. Frp er landets største parti. Krav om skattekutt og dereguleringer for å legge til rette for kapitalens frie flyt. Milliardærers sponsing av politiske partier. Bruk av overdrevne elendighetsbeskrivelser som politisk retorikk. Norge er på det samme spekteret.

Skal motstemmene bli hørt, må de fremmes ikke bare i frie medier, men i kraftfulle medier som har styrke til å nå ut. Det er ikke nok å speile samfunnet, mediene må aktivt ta stilling til det samfunnet de er del av. Og samfunnet vårt er langt på vei blitt et høyresamfunn. Der regnestykkerasjonaliteten overstyrer idealer og verdier. Veldig mange av oss vanlige arbeidsfolk er blitt investorer. Altså eiere. Det gjør noe med samfunnssynet vårt. Med perspektivene våre og retningen. Og enten vi liker det eller ei: Nasjonens sparepenger og pensjonene våre er plassert på børs.

Her om dagen hørte jeg fra tallfolk i LO at deres medlemmer er mot formuesskatten. Den er visst en dårlig valgkampsak venstresida. Og sympatien der ute virker å ligge hos de stakkarene som er tvunget til Sveits. Hvordan endte vi opp med en sånn historiefortelling? Der de rike er blitt ofrene? Det handler om tidsånd. Men også om medier.

Det er i dag to norske medier som tydelig er ikke-borgerlige. Det er Klassekampen og Dagsavisen. Med tydelig skepsis til kapitalisme og markedstenkning, privatisering og individuelle løsninger på kollektivets utfordringer. Likevel er det en seiglivet myte at norske medier er venstrevridde. Du har hørt det så mange ganger at du tror på det. Fake news er ingen nyhet.

Les også: En åpenbar lefling med nazismen eller bare en utrolig teit måte å bevege armen på? spør Jo Moen Bredeveien

Jeg vil hevde at norske medier i all hovedsak er borgerlige. To av de sju største er rene økonomiaviser. De sterkeste avisene springer ut av Schibsted, med dype borgerlige røtter. VG og Aftenposten hører til her og dominerer det norske medielandskapet, målt i lesing og synlighet for redaksjonelle medarbeidere. Aftenposten er «ideologisk forankret i et liberalkonservativt samfunnssyn».

Det er ikke mye ARK over NRK lenger, der er det jobbet aktivt for å motvirke inntrykk av rød slagside. Nøytrale aviser er blitt mer høyreorienterte, i takt med samfunnet for øvrig. Podkast er i ferd med å bli et høyredominert medium. I tillegg er det kommet til nettaviser med slagside som Resett, Document og inyheter. Venstresida har ikke noen tilsvarende tilvekst. Samtidig vil Frp legge ned NRK, rydde vekk pressestøtta og oppfordrer de som kan, til å lage seg en egen podkast.

Det som var et jevnt medialt maktforhold mellom høyre og venstre side av det politiske spekteret, er i dag veldig skjevt. Og ser man bare så vidt inn i framtiden, er det all grunn til å frykte at det er helt avgjørende hvem som eier og hvilket ståsted mediene har. Det er nok å si Musk, Bezos og Zuckerberg. Verdens mektigste har forstått verdien av informasjonskontroll.

Forklaringene er mange på ubalansen. Det er tatt dårlige valg. Vi som avis har åpenbart ikke vært flinke nok. Og det store vi har slett ikke vært våkne nok. Det har skortet på bevissthet og omsorg. På 1990-tallet opphørte partipressa: Aftenposten kuttet bånd til Høyre, Arbeiderbladet/Dagsavisen til Ap. Mens de borgerlige avisene beholdt sin identitet, sitt høyrekulturelle DNA til en viss grad, ble båndene på vår side kuttet tvers av. Arbeideravisene som var samlet i A-pressen, ble solgt av LO i 2016, og arbeiderbevegelsen sto for første gang siden 1948 uten eierskap til norske massemedier.

Arbeiderpartiet og LO bygde etter krigen opp et påvirkningsarsenal. Med salget av Amedia var dekonstruksjonen av egen infrastruktur og kulturbærere komplett. Borte er en rik flora av forlag, magasiner og aviser. Borte er skoler, Folkets Hus og Arbeidernes opplysningsfond. Solgt, lagt ned, gitt opp.

Arbeiderbevegelsen kritiserer gjerne kapitalismen for sin kortsiktighet. Men det er et dyrekjøpt paradoks at nettopp kapitalen er mer langsiktig enn arbeiderbevegelsen i dette landet. Ikke siden krigen har Arbeiderbladet/Dagsavisen − en gang juvelen i kronen for parti og bevegelse − vært svakere. Og jeg mener det veldig bestemt: Når vi trenger den som mest. Ironien er nesten total.

Les også: Det gjaldt i Washington i 2017 og det gjelder for Norge i 2025, skriver Lars West Johnsen

Med åpne øyne er grunnmuren revet ned. Hva skal nå motstanden bygges på når borgerskap og kapital ikke har hatt bedre forutsetninger på 100 år?

Fasit i dag er en arbeiderbevegelse med lite å stå imot med. Knappe 20 prosents oppslutning for partiet. Ungdom som ser mot høyre og tror sosialdemokrati er et fremmedord. Den står uten en egen deloffentlighet, slik ytre venstre har i Klassekampen eller høyre-sentrum har i Aftenposten. Eller makt til å gi en redaktør et oppdrag om å fortelle en annen historie.

Det er på tide å kjenne sin besøkelsestid. I mai var det 140 år siden Dagsavisen kom ut aller første gang. Siden 1884 har bare fascismen stoppet oss. Det er mitt håp og tro at det skal være mulig å gjenreise avisas posisjon som en samlende arena for sosialdemokratiet og fagbevegelsen.

Hvis oligarkene bruker medier til å undergrave, skal Dagsavisen være et verktøy for det gode. Ingen hurragjeng for pamper eller beslutninger, men garantister for de samme idealene og verdiene som våre første redaktører stiftet Arbeiderpartiet på i 1887.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen