Torgeir Knag Fylkesnes har vært nestleder i SV siden 2019. Han sa ja til gjenvalg til Stortinget i fjor høst, men det var i fjor. Nå har han forelsket seg i en gammel flamme og ombestemt seg.
Det er sikkert et fornuftig valg av Fylkesnes, det finnes tross alt mer i livet enn partiprogram, skriftlige spørsmål til statsråden og budsjettforhandlinger. For SV, derimot, er dette et tap. Ikke minst siden partiet også mister tidligere partileder Audun Lysbakken og partiets finanspolitiske stjerne Kari Elisabeth Kaski etter endt stortingsperiode.
100 mandater på Stortinget i perioden 2021 til 2025 er blitt nedslående dårlig utnyttet.
Det er ulike årsaker bak de tre tunge avgangene. Fylkesnes velger kjærligheten, Lysbakken velger en ny retning etter 11 år som partileder og et helt voksenliv i politikken, og Kaski velger et bedre liv etter å ha gått lei av interne konflikter i partiet.
Uavhengig av beveggrunner og årsaker, er problemet like fullt det samme for SV: Partiet tømmes for etablerte profiler, for den respekterte lederen og to av det mange har sett på naturligere arvtakere.
Det skjer i en tid der sentrum-venstre i norsk politikk sliter tungt – kilde: meningsmålingene som gir regjeringspartiene rundt 25 prosent i samlet oppslutning – og mye burde ligge til rette for at den nokså moderate venstresideprofilen til SV burde appellere til mange frafalne sosialdemokratiske velgere.
Les også: Kjell Werner om frykten for en varig Ap-kollaps
For all del: SV har vokst under Kirsti Bergstøs ledelse. Flere såkalte eksperter var skeptiske til partiets framtid under Bergstø. Hun bør ha motbevist mange kritikere nå. SV vaker i underkant av ti prosent på målingene og har framstått som en stabil budsjettforhandler med regjeringen.
Men det er også sant at SV trolig ikke har klart å oppfylle hele potensialet i fraværet av den evige skyggen fra Arbeiderpartiet. Det burde være mulig å komme seg godt over titallet når Arbeiderpartiet ikke klarer å stable seg inn på 20-tallet.
Årsakene til at SV ikke vokser mer kan være mange: Rødt, den hissige lillebroren, er større enn før, tidsånden trekker mot høyre, SVs rolle som posisjon/opposisjon er ikke den enkleste. Men likevel: Med mindre regjeringspartiene finner formen, enten fordi høyresidens partier blir satt under lupen og må vise kortene eller fordi dyrtida slipper, for eksempel, er det tvingende nødvendig at SV vokser enda mer fram mot valget om rødgrønn side fortsatt skal styre landet.
Da er det ikke ideelt at flere av de tyngste profilene faller fra.
Les også: Sikkerhetsutfordringene som vil prege 2025
I fotballen heter det SV nå må gjøre å bygge laget på nytt. Det må partiet gjøre ved å ta i bruk egne, unge akademispillere, for å holde oss til fotballspråket. Talenter må løftes opp og fram. Det er en vanskelig øvelse, men når det fungerer, skaper det en ny giv og gir frisk optimisme.
Av og til står jo også de gamle heltene i veien for videre utvikling. De har blitt for tunge og trege, og evner ikke lenger å slippe ballen i riktig øyeblikk, for å fortsette på en halvveis haltende fotballmetafor. Det finnes helt sikkert et liv for SV også uten Fylkesnes, Kaski og Lysbakken.
Men det kan vanskelig påstås at alt går på skinner for rødgrønn side i norsk politikk. Og det er dessverre ganske trygt å slå fast: 100 mandater på Stortinget i perioden 2021 til 2025 er blitt nedslående dårlig utnyttet. Nå er flere av dem på vei ut av ulike årsaker. Om vi skal tro meningsmålingene, vil flere følge i høst, enten de vil eller ikke.