Kommentar

Denne mannen får det tøft

Stakkars Marco Rubio. Vet han hva han går til?

I neste uke blir han USAs nye utenriksminister. Han har i årevis profilert seg som en forkjemper for menneskerettigheter og demokrati, hjemme som ute. Nå får han den utakknemlige oppgaven å fronte Donald Trumps visjon om å overta Grønland og Panamakanalen – og mye mer. Snakk om rolleskifte.

Marco Rubio (53) etterfølger den tilknappede Antony Blinken, som de siste årene har forsøkt å temme problemland som Kina, Nord-Korea, Russland, Israel og Iran. Oppgavene han står overfor, virker uoverkommelige. Hvordan han kunne finne på å takke ja til Trumps tilbud, er fremdeles gåtefullt for mange.

«Donald Trump er en alvorlig trussel mot fremtiden til partiet og landet vårt», erklærte Rubio da han i 2016 kjempet om å bli republikanernes presidentkandidat. «Dette er ingen spøk. Det er på tide å slå tilbake, for jeg har sett Trumps skremmende side. Han står for det motsatte av hva det republikanske partiet og USA representerer.»

Med årene ble Rubio gradvis spakere i sin omtale av Trump. Han skjønte hvor vinden blåste og fant seg en ny plass det republikanske landskapet. Andre værhaner gjorde det samme. 11. november i fjor, en knapp uke etter at Trump var valgt til president, spurte CNN om han kunne tenke seg en rolle i den nye administrasjonen. «Jeg er til enhver tid interessert i å tjene landet mitt», svarte han. To dager senere kunngjorde Trump at Rubio var blitt tilbudt jobben som utenriksminister.

Les også: Bare én sol på Asias himmel

Rubio kom til verden i 1971 som sønn av kubanske immigranter. Familien hadde det ikke lett, men gutten ville opp og fram, studerte jus og meldte seg inn i det republikanske partiet. Etter flere år som folkevalgt i Florida ble han valgt inn i Senatet i 2010, hvor han skaffet seg ry som en dyktig og respektert politiker. Seks år senere forsøkte han å bli republikanernes presidentkandidat, men endte opp med å bli slått i støvlene av Trump.

Ordkrigen mellom dem er ennå ikke glemt. «Lille Marco, du har ingenting i politikken å gjøre», sa Trump. «Du er vulgær, og du er en svindler», svarte Rubio og gjorde narr av Trumps store, veivende hender. Etter at Trump rykket inn i Det hvite hus, ble forholdet mellom dem bedre, og da Rubio for en tid siden ble konfrontert med sine beske utfall, svarte han bare: «Vel, det var jo valgkamp.»

Republican presidential candidates, Sen. Marco Rubio, R-Fla., and businessman Donald Trump argue during a Republican presidential primary debate at Fox Theatre, Thursday, March 3, 2016, in Detroit. (AP Photo/Paul Sancya)

Rubio har likevel fremstått som mer seriøs enn mange av sine partikolleger. Med sin kubanske familiebakgrunn har han ikke nølt med å tale små og store diktatorer midt imot. I sin selvbiografi fra 2012, «An American Son. A Memoir», forklarer han hvorfor: «Jeg og foreldrene mine fikk Fidel Castro langt opp i halsen.» Da kubanernes leder døde fire år senere, konkluderte han: «Castro vil bli husket som en ond og morderisk diktator som påførte sitt eget folk fattigdom og store lidelser.»

Også Putin og Xi Jinping har fått gjennomgå av Rubio. Som mangeårig viseformann i Senatets etterretningskomité og medlem av utenrikskomiteen satte han et skarpt lys på Kina, ikke minst regimets fremferd overfor uigurene i den vestlige Xinjiang-regionen. Da det ble kjent at rundt en million uigurer ble holdt innesperret i fangeleirer i regionen, fikk Rubio i 2021 vedtatt en lov som forbød import av varer produsert ved hjelp av «statlig tvangsarbeid».

Allerede året før ble Rubio erklært uønsket i Kina. Nå blir Xi nødt til å revurdere beslutningen, i hvert fall hvis han ønsker et bedre forhold til USA.

Les også: Kan Kina stole på Putins Russland?

Rubio har ved flere anledninger hevdet at Kina er en større trussel mot USA enn Russland. Og mens Trump later til å være mest opptatt av Kinas økonomiske ekspansjon, har USAs kommende utenriksminister også hudflettet landets politiske system og undertrykkelse av egne innbyggere. Derfor har han etablert et nært forhold til lederne på Taiwan og tatt til orde for å gi regimet i Taipei enda mer militær hjelp. «Kommunist-Kina er ikke og vil aldri bli en venn av demokratiske land», skrev han på X (det tidligere Twitter) i august.

Spørsmålet mange stiller seg, er om Rubios linje før eller senere vil kollidere med Trumps pragmatiske stil. Hvis Trump fortsetter som han stevner, vil han være mer opptatt av business enn prinsipper. Han har tidligere vist at han kan strekke seg langt for å nå sine mål, som når han omtaler Putin som et geni og Xi som brilliant. Rubio vil neppe innynde seg på samme måte. De to har ikke bare forskjellig stil, men også ulik politikk.

Men nå settes denne antakelsen på prøve. Rubio skulle svært gjerne ha sluppet Trumps utspill om Panama og Grønland før nyttår. Som senator har han stått fram som en svoren tilhenger av internasjonal lov og rett. Velger Trump å opprettholde sine imperialistiske ambisjoner, kan Rubio få mange søvnløse netter.

Trumps første utenriksminister i forrige periode, Rex Tillerson, fikk nettopp det. Tillerson, som kom fra direktørstolen i oljeselskapet Exxon Mobil, fikk avløsning etter femten måneder og forsvant ut døren med lettet sinn. Han oppdaget tidlig at Trump hadde et overflatisk forhold til det meste. «Hans kunnskaper om internasjonal politikk, global historie og amerikansk historie var ytterst begrenset», sa han i et intervju med magasinet Foreign Policy i 2021. «Det var virkelig vanskelig å ha en samtale med en person som ikke forsto hva vi snakket om.»

Tillerson konstaterte at Trump som oftest lånte øre til andre i sin nære krets, til personer som var like uskolerte og villfarne som presidenten selv. Etterfølgeren, Mike Pompeo, viste seg å være en nokså enkel sjel som ble sittende ut perioden.

Det er liten tvil om at USA står overfor større utenrikspolitiske utfordringer enn noensinne. Den globale maktbalansen utfordres av nye krefter, først og fremst Kina. Derfor trenger USA en tydelig og fremfor alt kunnskapsbasert utenrikspolitikk. Mens Marco Rubio har kvalifikasjoner som går utenpå de fleste, er Trump den samme som før. Dermed kan vi vente oss nye fire år med plutselige innfall og utfall.

For Marco Rubio kan Trumps innbilte storhet og stadige påfunn bli mer enn han kan tåle.

Les også: Historiens største fest

Les også: Et bedre nytt år? Ja, om disse to vil

Les også: Kina har flere gode kort enn USA

Mer fra Dagsavisen